Home Voices Ukens lederkommentar: – Om mannen i det blå hus, overraskende blåtimer og...

Ukens lederkommentar: – Om mannen i det blå hus, overraskende blåtimer og blåfrosne hjelpere

0

Det nærmer seg slutten på det utvidete norske mesterskapet som for tiden arrangeres i Sør Korea. Stedet der vi nordmenn nok en gang har vist verden av snø ikke bare betyr kaos og stengte flyplasser, men også lek, konkurransemuligheter og moro.

Nå skal det selvsagt sies at vi i Norge har bedre forutsetninger for å utøve slike aktiviteter enn land som Jamaica og Algerie, der nede snør det sjelden mer enn en gang hvert 30. år, og med slike treningsforhold blir det jo utfordrende å hente inn nordiske atleter.

Den norske OL-medalje høsten er i ferd med å få global oppmerksomhet, og forklaringene er mange og ikke alle bør nok tas like alvorlige- For eksempel har Yahoo’s reporter nok smakt på litt norsk akevitt da han skrev sin artikkel.

Spørsmålet bør likevel stilles; Sier Norges medaljehøst under OL noe om vår evne til å vinne når vi vil det nok, kan vi også velge å bli en global innovasjonsvinner?

Jeg er invitert over til Seoul på en innovasjonskonferanse i april, og vet at spørsmålet dukker opp. Det er derfor ikke helt uinteressant å vite hva DU tenker om dette. Kan Norge vinne gull i global innovasjonskraft, en idrett der gullmedaljene først vil deles ut om mange år, men der grunnlaget legges nå? I så fall bør vi lytt mer til utøverne som vinner i Pyongchang, det vet hva de snakker om og har investert tusenvis av treningstimer over mange år, for å kunne stå på pallen noen skarve minutter.

På dette området er mannen i det blå hus, president Moon Jae-in og hans 50+ millioner landsmenn i Sør-Korea nemlig langt foran oss. Sør Korea topper de globale innovasjonsmålingene, men også her er jeg overbevist om at vi har noen norske kvaliteter og kulturelle kjennetegn som i realiteten er potensielle fordeler.

Hva om vi slutter å prate så mye om oljen og i stedet minner om at Norge tradisjonelt er et gammelt, værhardt jordbrukssamfunn der vi har hundreårs tradisjon med å hjelpe hverandre med tunge løft og krevende oppgaver, derav det særnorske ordet dugnad. Kan det faktum at vi som nasjon fremstår samarbeidsorientert, også skyldes at vi i liten grad gjør forskjell på konge og medborger, sjef og medarbeider? Vi tror det!

Det er kanskje denne gryende mistanken om at det ligger noen viktige gullmedaljer der fremme, som er årsaken til at vår nye næringsminister Thorbjørn Røe Isaksen også roper et varsko og ber om økt fokus på å skape norske enhjørninger. Det er ikke aparte dyreforsøk han ønsker seg, men norske virksomheter som raskt vokser og blir verdsatt til over 1 milliard dollar. Vi i InnoMag har skrevet om dette i 5 år og ser frem til å følge opp utspillet.

La oss applaudere at Isaksen her virker genuint opptatt av å bøte på problemet med at norske startups altfor ofte ender bellyups, – og særdeles sjelden klarer å vokse på egen hånd. I stedet blir det som Deloitte påpeker i sin FAST 50 rapport, og som vi allerede har skrevet om tidligere, altfor ofte utenlandske oppkjøpsfond og dagens milliardærer som høster godene av vår olympiske entreprenørskapskultur.

Vi tror for vår egen del at løsningen for norske og nordiske ledere ligger utenfor egen virksomhet, både kulturen og den manglende størrelsen på de fleste virksomheter medfører at gode nettverk og allianser er nødvendige, og disse krever tid samtidig som de øker kompleksiteten. Her håper vi Isaksen tar seg tid til å lytte på stemmer som har skoene på, ikke bare de vanlige lobbyistgrupperingene og byråkrater som mest av alt sloss for at egne støtteordninger skal fortsette.

Vi har sagt det før og gjentar det gjerne, norsk innovasjonskraft kommer i liten grad fra statlige aktører og politikere, men fra innovatører og endringsagenter som utfordrer status quo, – ofte til en høy pris for de det gjelder!

Når vi får høre om OL-frivillige som har fått nok av kulden og manglende støtte og blåfrosne reiser hjem, er det mange norske endringsagenter som nikker gjenkjennende til behandlingen de får av de som presumtivt skal være støtteapparatet. Blåfrosne – og lite verdsatt!

Bjørn Kjos, den karismatiske gründeren av flyselskapet Norwegian, er en av stadig flere norske ledere som tar bladet fra munnen og innrømmer at ledelse i det 21. århundre ofte innebærer å gjøre feil, og at hemmeligheten med å lykkes ligger i å være villig til å vurdere dataene og raskt justere beslutningene når ønsket resultat ikke oppnås. Oppskriften er ikke dårligere enn at Kjos og hans medarbeidere har skapt klodens 6. største flyselskap, til tross for mye motvind fra staten underveis – og nå går de pinadø også inn i Argentina. Ingen skal påstå at Kjos og hans flyende endringsagenter mangler guts – Vi ønsker lykke til!

Ukas innovasjonsblomst sendes Thorbjørn Røe Isaksen, og han får den slik Obama fikk sin Nobels fredspris, ikke på grunn av hva han har gjort, men fordi starten virker lovende…

Happy Friday!