Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Norge klamrer seg fast på 21. plass i Global Innovation Index 2026. Det virkelige varselsignalet ligger imidlertid under gjennomsnittet. Vi er nummer 16 på innovasjonsinput, men bare nummer 30 på output – ned fra 26. plass i 2025. Output er det som faktisk kommer ut i form av kunnskap, teknologi og kommersielle resultater. Vi har med andre ord et betydelig innovasjonsutbytte som øker.
At vi sakker akterut, er ikke Arbeiderpartiets skyld alene. Men Aps partiprogram for 2025–2029 inneholder lite som kan bryte mønsteret. Programmet diagnostiserer problemet, men foreskriver etter mitt syn for svak behandling.
Nobelprisvinner Paul Romers grunnleggende innsikt er relevant i den forstand at langsiktig økonomisk vekst drives av nye ideer og bedre «oppskrifter», ikke bare av mer kapital. En god idé kan kopieres og skaleres uten å slites ut. Norges problem er derfor ikke først og fremst mangel på penger eller råvarer, men at vi er for dårlige til å omsette forskning og ideer til lønnsomme, skalerbare virksomheter.
Aps program fortjener ros for å erkjenne behovet for høyere produktivitet og mer forskning, og for å love en «betydelig økning» i venturekapital gjennom Investinor. Men jeg ser tre betydelige svakheter.
For det første mangler ambisjonene mål. «Betydelig økning» sier lite uten tall, tidsfrist og retning. Næringslivets FoU ligger på bare 58,4 prosent av EU-gjennomsnittet. Skal Norge få mer igjen for de store investeringene, bør både privat FoU og tilgang til privat risikokapital ha målbare mål.
For det andre risikerer vi en industrifelle. Programmet legger stor vekt på statlige lån, garantier og aktivt eierskap. Men når staten tar en stadig større del av risikoen i store industriprosjekter, kan privat markedsvalidering bli erstattet av politisk ønsketenkning. Erfaringene fra blant annet Morrow og Freyr viser hvorfor dette bør tas alvorlig.
For det tredje er kommersialiseringen mangelfull. Forskningspolitikken omtaler katapulter og akseleratorer, men sier lite om hvordan kunnskap fra universiteter og forskningsmiljøer skal bli til selskaper. Teknologioverføring, TTO-er og spinouts bør være sentrale deler av innovasjonspolitikken. Oxford og Cambridge viser at akademisk forskning kan bli grunnlag for betydelig kommersiell virksomhet. Hva kan gjøres bedre i Trondheim, Bergen og Oslo?
Romer peker på betydningen av institusjoner som belønner risiko og innovasjon. Her har Ap en blindflekk. Partiprogrammet ble skrevet før Skattekommisjonen la frem NOU 2026:9. Kommisjonen foreslår å fjerne verdsettelsesrabattene i formuesskatten, men samtidig redusere satsen og øke bunnfradragene.
For eiere av unoterte vekstselskaper kan skatt på arbeidende kapital likevel bli en utfordring dersom likviditeten må tas ut av selskapet for å betale personlig skatt. Da hjelper det mindre å øke statens kapitaltilførsel gjennom virkemiddelapparatet. Skal private ta risikoen, må også rammevilkårene gjøre det mulig å beholde kapitalen i virksomheten.
Norges svake innovasjonsutbytte handler derfor ikke bare om hvor mye staten bruker på innovasjon. Det handler om hvor godt vi klarer å omsette forskning, kapital og ideer til nye og skalerbare virksomheter.
Regjeringen bør svare på tre enkle spørsmål:
1. Hvor mye privat FoU skal Norge ha, og innen hvilket år?
2. Hvordan skal skattesystemet innrettes for å styrke innovasjonsutbyttet og mobilisere privat risikokapital?
3. Vil regjeringen etablere en uavhengig kvalitetssikring av store statlige industrisatsinger før milliardene investeres?
Hvis svarene fortsatt er vage, har Arbeiderpartiet identifisert Norges produktivitets- og innovasjonsproblem, men ikke utviklet en politikk som sikrer at de nye ideene faktisk blir til nye verdier.
