Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Tre viktige rapporter har i hovedsak gitt samme diagnose. Nå må næringsministeren vise at behandlingen virker, og sikre at pasienten ikke betaler regningen.
Næringsminister Cecilie Myrseth signerte 1. oktober i år en nordisk erklæring om styrket konkurransekraft, som oppfølging av Copenhagen Economics’ rapport for Nordisk ministerråd. Draghis EU-rapport fra 2024 og NHOs oppfølging i 2025 pekte også på at vi har svak produktivitetsvekst, for få vekstbedrifter og barrierer innen kapital, kompetanse og regulering. Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2027 og skal lede oppfølgingen. Da trengs ikke en fjerde rapport, men et regnskap som viser hva som faktisk virker.
Kapital er én halvdel. Unge selskaper har mindre vekstkapital enn i USA, og Norge ligger bak nabolandene på venturekapital. Finansnæringen må forklare hvordan den selv blir bedre og ikke bare be om bedre rammevilkår. Den andre halvdelen er hva bedriftene må bruke tiden sin på.
Myrseth sier at vi i Norge jobber mindre, men mer effektivt. Men effektivitet som bare måler statens tid, sier lite når bedriften er medprodusent. Overfor staten er bedriften både kunde og medarbeider ved at den leverer opplysninger, dokumenterer og retter feil. Tenk deg at staten sparer 15 minutter per innsending, mens bedriften bruker en time mer på å rette feil. Når en digital løsning sparer forvaltningen for arbeid, kan arbeidet like gjerne være flyttet som fjernet. Da har ikke samfunnet spart noe.
Hva vet vi om dette?
NHO, Regnskap Norge og Revisorforeningen anslo i 2024 at offentlige rapporteringskrav koster små og mellomstore bedrifter om lag 20 milliarder kroner i året. De minste oppga i snitt 11 timer i måneden. Det er over 130 timer i året som betyr mer enn tre arbeidsuker som ikke går til kunder, produkter eller nye ansatte. For en gründer er det tid fra nettopp den veksten rapportene sier Norden mangler. Undersøkelsen er selvrapportert blant medlemmer, men den er den beste vi har.
Regjeringen lovet å forenkle for 11 milliarder innen 2025. I desember 2024 var 3,4 milliarder identifisert. Nå sier departementet rundt 7 milliarder – som betyr under to tredeler av målet. Tallet omfatter imidlertid et forslag som fortsatt er på høring, og er summen av tiltak og ikke målt tidsbruk.
Norge kommer godt ut på opplevd regelbyrde, men opplevd byrde er ikke målt tid. Hvor mange timer som faktisk er spart, og hvor mye nytt som er lagt til, vet ingen.
Her må regnskapet endres!
Regnskap Norge ba allerede i 2023 om at forenklingsregnskapet føres netto. Regjeringens forenklingsstrategi for 2026–2029 gir vår næringsminister Cecilie Myrseth en gylden anledning.
Mitt forslag er at vi gjentar undersøkelsen fra 2024 i 2027, med samme metode og gjennomført av en nøytral part som SSB. Da får vi for første gang et før og etter bilde. Dersom vi fører forenklingsregnskapet netto mot den kan vi besvare hva som er spart i bedriftenes timer, og hva er lagt til av nye krav?
Første regnskap legges frem for Stortinget sammen med revidert statsbudsjett 2027 eller statsbudsjettet for 2028, som er midt i Norges formannskapsår. Har timene ikke gått ned, må ministeren si det.
Tiltak som ikke virker, må utløse beslutninger i form av endring, omprioritering eller avslutning. Ellers ender dette opp som enda en unødvendig rapporteringsøvelse.
Etter tre rapporter er det rimelig å kreve at ansvarlige ledere viser hvordan de skal få det til. Et produktivitetsregnskap som ikke tar hensyn til bedriftenes tid, vil vise gevinster som ikke finnes, og det bør ikke en norsk næringsminister være bekjent av.
