Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Den norske velferdsstaten er i fare for å bli for lite omstillingsdyktig til å finansiere seg selv.
Wall Street Journal beskriver Sverige som verdens mest overraskende kapitalistiske oppussingsprosjekt. Det bør interessere oss. Ikke fordi Sverige har funnet løsningen på alle problemer, men fordi landet viser hvor raskt en velferdsstat kan endres når politikerne faktisk flytter på insentivene.
Det er her den norske debatten svikter.
Vi diskuterer private aktører i velferden som om det først og fremst handler om moral og symboler. Det holder ikke. Utfordringen er økonomisk og institusjonell: hvordan skal Norge skape tilstrekkelige verdier til å bære en kostbar velferdsstat når veksten blir lavere og arbeidskraften knappere? Vi kan ikke finansiere morgendagens velferd med gårsdagens verdiskaping.
Sverige har tatt grep som Norge fortsatt nøler med. Nær halvparten av primærhelseklinikkene er privat eid. En betydelig andel av de videregående skolene drives privat. Skattene er kuttet. Parallelt har Sverige satset sterkere enn Norge på virkemidler for innovasjon og omstilling.
Den svenske kursen har skyggesider. Både norske og svenske analyser peker på risiko for kommersialisering, geografisk skjevhet og konsernkonsentrasjon når private velferdsaktører vokser raskere enn reguleringen tåler. Nettopp derfor er Sverige interessant: landet viser både hva som er mulig, og hva som går galt.
Lærdommen for Norge er ikke «mer marked» som ideologi. Lærdommen er at lovgiverne må bli langt bedre til å designe markeder, kontrakter og kontroll før de slipper private leverandører inn i offentlig finansierte tjenester.
Her ligger den norske unnfallenheten. Offentlig ansvar er blitt nesten automatisk oversatt til offentlig egenproduksjon. Den koblingen er en hemsko. Offentlig ansvar betyr at fellesskapet fastsetter mål, finansierer tjenester, fører tilsyn og griper inn når kvaliteten svikter. Det betyr ikke at staten eller kommunen må gjøre alt selv.
Dette blir særlig akutt i arbeidsintensive tjenester. Ta eldreomsorgen: SSB anslår at Norge vil mangle titusener av helsefagarbeidere innen 2035. Likevel brukte vi det siste tiåret på å diskutere om private sykehjem er prinsipielt akseptable – Bestemor på anbud – og ikke på å designe bedre kontrakter, skarpere kvalitetskrav og reell konkurranse om å levere best. Resultatet er at kapasitetsgapet vokser mens debatten står stille. Når budsjettene samtidig strammer til, risikerer vi det dårligste fra to verdener: en offentlig sektor som ikke skalerer og et privat næringsliv som holdes unna områder der det kunne ha bidratt under offentlig styring.
Det politisk vanskelige er ikke teknikken, men prinsippet. Norske lovgivere må våge å si høyt at offentlig finansiert velferd kan kombineres med private og ideelle leverandører under harde rammer for innsyn, kvalitet og ansvar.
Dette er ikke et argument for en svakere stat. Det er et argument for en mer kompetent stat.
Sverige har forstått noe vi fortsatt skyver foran oss: En velferdsstat bevares ikke ved å fryse organiseringen i gårsdagens form. Den må fornyes mens handlingsrommet fortsatt finnes.
Norge trenger ikke Sveriges modell. Men vi trenger mer av Sveriges politiske vilje.
