Nok en viktig kronikk av Glenn Agung Hole. Glenn Agung Hole er en norsk akademiker, tidligere toppleder i næringslivet, bedriftsrådgiver og samfunnsdebattant. Han er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og særlig kjent for sine innlegg om entreprenørskap, innovasjon, norsk verdiskaping, økonomisk politikk og geopolitikk.
Når ble det et problem at sønnen til en akademiker vil bli bilmekaniker?
I dag hadde jeg en litt underlig samtale som fikk meg til å reflektere over hvordan vi egentlig vurderer mennesker, utdanning og hva som regnes som vellykket i livet.
Jeg traff en person jeg ikke kjente fra før. Vi kom i prat om familie, barn og hva de driver med. Jeg fortalte at datteren min går andre året på videregående, mens poden er inne i sitt siste år som lærling i bilmekanikerfaget.
Da kom spørsmålet som fikk meg til å stusse:
«Men er du komfortabel med det?»
Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstod spørsmålet. Jeg er kanskje litt treg av og til, så jeg måtte spørre hva vedkommende egentlig mente.
«At sønnen din skal bli bilmekaniker? Du er jo akademiker selv.»
Jeg ble ganske paff. Etter å ha tenkt meg om et øyeblikk svarte jeg:
«Hvorfor i h….. skulle jeg ikke være komfortabel med det?»
Mine barn skal ikke leve mitt liv
Vedkommende hadde tydeligvis tatt for gitt at siden jeg selv er akademiker med doktorgrad og arbeider ved et universitet, måtte jeg naturally ønske at barna mine skulle følge samme vei.
Men hvorfor skulle jeg det?
Mine barn skal ikke leve mitt liv. De skal leve sine egne.
Jeg har aldri forstått foreldre som mener at barnas utdanning og yrkesvalg skal være en forlengelse av deres egne ambisjoner, sosiale status eller behov for å ha noe å skryte av.
Jeg kjenner dessverre flere mennesker som har valgt utdanning og yrke fordi foreldrene forventet det. Noen har brukt mange år på studier de egentlig ikke interesserte seg for, og endt opp i jobber de verken trives med eller finner særlig mening i.
Hva er egentlig poenget med det?
Er det viktigere å kunne fortelle omgangskretsen at sønnen er jurist eller datteren er lege, enn at barna faktisk er fornøyde med livet sitt?
Kunnskap utenfor forelesningssalene
Jeg tør også påstå noe som kanskje vil provosere enkelte av mine akademiske kolleger: Noen av de minst kloke menneskene jeg har møtt, har doktorgrad. Samtidig er noen av de mest intelligente, reflekterte og løsningsorienterte menneskene jeg kjenner, fagarbeidere.
Akademiske grader forteller oss noe om utdanning og faglig spesialisering, men langt mindre om menneskelig klokskap, praktisk intelligens, dømmekraft og evnen til å forstå andre mennesker.
Det burde egentlig være ganske selvsagt.
En ulineær vei gjennom utdanningen
Min egen vei gjennom utdanningssystemet har heller ikke akkurat vært rettlinjet.
Jeg hoppet av allmennfag og utdannet meg til kokk. Jeg var interessert i mat og matlaging, men oppdaget etter hvert at det å være glad i å lage mat og det å arbeide som kokk er to forskjellige ting.
Så begynte jeg på BI. Fikk en Diplom i Supply Chains Management, deretter ble det videre studier, en advanced dioloma i management (mastergrad), en MBA (enda en mastergrad) og til slutt en doktorgrad.
Og hvem vet om jeg er ferdig med å studere?
Jeg har også studert litt teologi. Ikke nødvendigvis fordi jeg hadde bestemt meg for å bli prest, men fordi jeg synes faget er interessant. Kanskje jeg en dag bestemmer meg for å gå videre med det. Hvem vet, kanskje jeg ender opp som prest en gang i fremtiden?
For hvem har egentlig bestemt at utdanning er noe vi skal gjøre én gang, helst tidlig i livet, og deretter være bundet til resten av yrkeskarrieren?
Interesser endrer seg. Mennesker utvikler seg. Nye muligheter oppstår. Det som var riktig da man var 20, behøver ikke være riktig når man er 40 eller 60.
Om poden blir bilmekaniker resten av livet, er det helt fint. Om han om ti år bestemmer seg for å bli ingeniør, økonom, gründer eller noe helt annet, er det like fint.
Det samme gjelder datteren min. Hun skal få finne sin egen vei, uten å måtte oppfylle mine forventninger om hva som er en passende utdanning.
Jeg kommer til å være like stolt av dem uansett.
For meg er det langt viktigere at barna mine utvikler selvstendighet, arbeidsmoral, integritet og evnen til å stå på egne ben, enn hvilke akademiske titler de eventuelt måtte få foran eller bak navnet sitt.
Et skjevt statushierarki
Og kanskje er det nettopp her vi har et større samfunnsproblem.
Vi snakker varmt om mangfold, likeverd og betydningen av forskjellige kompetanser. Samtidig har vi skapt et merkelig statushierarki hvor akademisk utdanning nærmest automatisk rangeres over fagutdanning.
Som akademiker og universitetsansatt synes jeg dette er særlig tankevekkende. Jeg arbeider selv med høyere utdanning, forskning og utvikling av fremtidens kompetanse. Jeg vet hvor viktig akademisk kunnskap er. Men nettopp derfor mener jeg også at vi må ha respekt for kunnskap som utvikles utenfor universitetenes forelesningssaler.
Et samfunn bygger ikke sin kompetanse og fremtidige verdiskaping på akademiske grader alene.
Vi trenger dyktige bilmekanikere like mye som vi trenger dyktige forskere. Vi trenger håndverkere, elektrikere, kokker, sykepleiere, ingeniører og lærere. Vi trenger mennesker som kan tenke teoretisk, mennesker som kan løse praktiske problemer, og mennesker som behersker begge deler.
Jeg synes faktisk det er ganske underlig at vi fremdeles må minne hverandre om dette.
Menneskeverd vs. utdanningstitler
For et samfunn som måler menneskers verdi etter utdanningstitler, risikerer ikke bare å undervurdere fagarbeidere. Det risikerer også å misforstå hva kompetanse egentlig er.
Utdanning skal åpne muligheter, ikke etablere et sosialt hierarki hvor noen yrkesvalg anses som mer respektable enn andre.
Og vi som arbeider i akademia, burde kanskje være blant de første til å utfordre slike forestillinger, ikke bidra til å opprettholde dem.
Så til spørsmålet jeg fikk i dag: Ja, jeg er selvfølgelig komfortabel med at sønnen min blir bilmekaniker.
Jeg er faktisk stolt av ham.
Ikke til tross for yrkesvalget hans, men fordi han har funnet noe han interesserer seg for, tar ansvar for egen fremtid og er i ferd med å bli en dyktig fagarbeider.
Det som gjør meg ukomfortabel, er at noen i det hele tatt mener dette burde være et spørsmål.
