En regjeringsoppnevnt ekspertkomité ledet av Fredrik I. Gulowsen har nettopp levert en NOU som stiller diagnosen mange kommuner, helseledere og innovatører allerede kjenner på kroppen: Gode løsninger finnes overalt i Norge. Problemet er ikke mangel på idéer eller dyktige mennesker. Problemet er at vi ikke klarer å skalere det som faktisk fungerer. I stedet piloterer vi oss til døde.
Vi vet hva som fungerer –
vi klarer bare ikke å spre det!
Det er en diagnose som burde få hele offentlig sektor til å tenke annerledes. Og den kommer ikke fra teorien – den kommer fra et år med arbeid i kommuner og helseinstitusjoner rundt hele landet.
Skaleringsparadokset
Kommuner over hele landet piloterer løsninger som fungerer. En kommune løser et problem med helsetjenesten. En annen finner en måte å organisere omsorgen på som gir både bedre resultater og færre ansatte. En tredje innoverer seg fram til en helt ny måte å levere tjenester på.
Hva skjer etter det? Da stopper det der. Løsningen blir liggende i en kommunes system. Den sprer seg ikke. Den skaleres ikke. Og andre kommuner, som sliter med samme problem, erfarer det på nytt.
Ekspertutvalget, som har brukt et år på å utforske denne problemstillingen, er klare på årsakene: Det er ikke mangel på initiativ. Det er ikke mangel på gode løsninger. Det er mangel på system for å skalere. Og det er en dyp innsikt som fortjener å bli hørt.
Hva slags løsning foreslår de?
Utvalget foreslår tre konkrete tiltak. Det første er et nasjonalt skaleringsfond på minst 10 milliarder kroner, rettet mot det som faktisk virker. Tanken er enkel: når vi har identifisert løsninger som fungerer, skal vi ha midler og mandat til å spre dem – med volum, spredning og tempo som bærende prinsipper.
Det andre er en felles anskaffelsesordning inspirert av Danmark og Sverige – en måte å senke terskelen for private aktører til å investere i løsninger for offentlig sektor. I dag må en leverandør forhandle med hver enkelt kommune. Resultatet? De fleste gir seg. En felles anskaffelsesordning ville endre incentivene helt.
Det tredje handler om skalering av oppgavedeling – altså hvordan man kan dele oppgaver på nytt mellom kommune, privat sektor og frivillig organisasjoner for å løse både utenforskapsproblemet og bemanningskrisen i helse og omsorg samtidig. Utvalget peker på noe som høres ut som en tall, men som er enormt hvis det fungerer: 7 prosent av dagens arbeidskraft utenfor arbeidsmarkedet kan dekke hele bemanningsbehovet innen helse og omsorg.
For kommuner og helseledere: Venten er over
Her kommer det viktige: Helseminister Jan Christian Vestre bekreftet fra scenen at flere av tiltakene vil bli igangsatt allerede før høringsprosessen er ferdig. Og ekspertutvalget gjør det klart: NOUen er full av eksempler som «bare er å stjele». Dere trenger ikke vente på politisk godkjenning for å begynne.
Hvis Drammen kommune, Nordre Follo kommune, Lillestrøm kommune og andre – med «Kommunealliansen» i spissen – har løsninger som fungerer, så er spørsmålet ikke om de skal deles. Det er hvordan de skal deles raskt.
Hva dette betyr for helsesektoren
For norske kommuner og helseledere som sliter med bemanning, økonomisk press og krav om å levere mer med mindre, er denne diagnosen både oppmuntrende og sørgelig. Oppmuntrende fordi det viser at løsningene finnes. Sørgelig fordi det viser at systemet vårt gjør det vanskelig å dele dem.
NOUen ligger her – full av eksempler som bare venter på å bli kopiert, tilpasset og implementert lokalt.
Demografi venter ikke på politiske prosesser. Og det er akkurat det som gjør denne NOUen viktig – ikke bare som et dokument på høring, men som et verktøy som kommuner kan begynne å bruke nå.
