Denne uken meldte Morrow Batteries ASA at selskapet går konkurs. Det er en tung beskjed fra et av Norges mest ambisiøse forsøk på å bygge en europeisk batteriindustri hjemmefra. Men bak konkursvedtaket ligger en kompleks virkelighet som forteller mer om det globale batterimarkedet enn om norsk innovasjonsevne.
Siden oppstarten i 2020 har Morrow arbeidet målrettet med å etablere industriell produksjon av bærekraftige battericeller i Norge. De har utviklet teknologi for LFP og høyvolts LNMO-X batterier, fokusert på å redusere karbonavtrykket ved å produsere med 100 prosent fornybar energi. Nå – etter nylig å ha sikret seg en langsiktig leveringsavtale med den finske Proventia og sin første kommersielle kontrakt innenfor forsvarsektoren – ser det ut til at pengene løp ut før resultatet kunne realiseres.
Det er ikke mangel på vilje – det er mangel på tid og penger
Styret og ledelsen i Morrow gjorde i følge sin egen pressemelding det som skal gjøres: de jobbet intenst for å finne løsninger. De forhandlet med eksisterende eiere, søkte nye industrielle og finansielle investorer, og var i dialog med offentlige aktører. Potensielle egenkapitalinnskudd, gjeldsfinansiering og strukturelle løsninger ble drøftet. Men ingen av disse posisjoneringene nådde åpenbart i mål innenfor tidsrammen som likviditeten tillot.
De mener selv at dette ikke kan anses som en innovasjonsfiasko. Det er en finansieringsfiasko – eller rettere sagt: et møte mellom ambisjon og realitet i et marked som har endret seg dramatisk mens Morrow bygget fabrikken.
Batteriboblen som spratt
Morrow oppstod i en tid da verden så batterier som fremtiden – og det var riktig. Det er fortsatt riktig. Men i løpet av de siste årene har det globale batterimarkedet endret seg. Prisene har falt, konkurransen har intensivert seg, og investeringsmiljøet har blitt mer restriktivt. For et selskap i en tidlig og kapitalintensiv industrialiseringsfase var dette en perfekt storm.
Morrow har mottatt omtrent 3,3 milliarder kroner fra eiere som Å Energi, Siemens Financial Services, ABB, Maj Invest, Nysnø og Noah. Innovasjon Norge har bidratt med 550 millioner kroner i lån. Siva investerte 542 millioner kroner i en spesialisert fabrikkbygging. Til sammen handler dette om betydelige offentlige og private ressurser som nå står igjen som kostnad.
Det er en hard lærdom, men en viktig: kapitalintensive teknologiventures i tidlige faser tåler ikke både høye kostnader, markedsturbulens og begrenset tid. Du må velge – eller du må være veldig heldig.
Teknologien består, men hvem tar over?
Vi i InnoMag ser konturene av det samme som skjedde da bilfabrikken Think gikk konkurs og ble solgt ut av landet i flere omganger for over 20 år siden. Kan det være at Morrow nå også selges til utlandet?
Ann Christin Andersen, styreleder i Morrow, sier det slik i sin egen pressemeldingklart:
«Developments in the global battery market, combined with the capital requirements inherent in an early industrialization phase, have made this journey far more challenging than anticipated. We have worked intensively to find a sustainable solution but have not succeeded in securing sufficient financing within the timeframe available. At the same time, we are proud of what our employees have achieved – they have built a factory and developed technology that will hopefully prove valuable to Europe’s growing battery sector»
En ting er sikkert, behovet for europeisk batterikapasitet er ikke mindre nå enn det var for to år siden!
Hva lærer vi?
For norsk innovasjonspolitikk og for de som investerer i tidligfasebedrifter, vil dette utvilsomt bli et viktig Case Study.
Det sier noe om hvor vanskelig det er å bygge en ny industri. Det sier også noe om at politikere bør holde seg for gode for å peke ut vinnere, og i stedet overlate slikt til private investorer. Jon Fold Von Bülow, fungerende administrerende direktør i Morrow, avslutter med ord som det er verdt å merke seg:
«Konkurs er ikke det samme som fiasko. Og for Europa – som desperat trenger batterikapasitet – kan denne teknologien og denne fabrikken få et nytt liv under nye eiere.»
Uansett, et kapittel er over og mange medarbeidere har mistet sin arbeidsplass – og SV’s varaordfører legger skylden på Fremskrittspartiet. DET må i hveert fall kunne kalles å rette baker for smed!
