Home Nyheter Journalistiske tabber, priser til de som tør og en sang til motet

Journalistiske tabber, priser til de som tør og en sang til motet

0

Det har vært en mektig uke, og i sentrum stod to modige sommerfugler i vinterland. Denis Mukwege og Nadia Murad fremstod som to verdige vinnere da de mandag sammen mottok fredsprisen for 2018.

De fikk Nobels fredspris på selve 70-årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring, og prisen må kunne kalles en pris til motet, de som tør å sloss for menneskerettigheter og retten til et verdig liv. Det var også en pris som anerkjenner sammenhengen mellom fred og menneskerettigheter, og vi håper synligheten prisen gir, bidrar til å få jentene hjem i live og lemlestelsene til å stoppe.

“Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej,
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Fra Mikael Wiehe’s sang til Modet”

Det er et paradoks at det er Alfred Nobel, svensken som ble en av klodens rikeste på å finne opp noe så dødelig som dynamitt, som står som opphavsmannen til selveste fredsprisen. Historien er på alle måter et utrolig eksempel på kraften i god (eller dårlig) journalistikk. Det var nemlig først da Alfred Nobel leste sin egen nekrolog i avisen at han innså at ettermælet journalisten ga ham var dødens apostel fordi hans oppfinnelse bidro sterkt til å gjøre krig mer dødelig. Blemmen var at journalisten hadde blandet sammen Alfred og hans bror, Ludvig, – og slik ble testamentet endret for å bøte på et elendig image. Vi vet ikke om det var PR-agenter involvert, men resultatet ble jo bra. I dag er dynamittens oppfinner navnet på verdens kanskje mest prestigefulle pris og Nobel kjent som en fredens velgjører, – og det hele fordi han fikk lese sin egen nekrolog før det var game over.

Hvem sier at det ikke kan komme noe godt ut av skikkelige journalistblemmer?

Ukemagasinet Time pekte denne uka ut journalister som tør å jakte sannhet som «årets person». En betimelig påminnelse om at journalister ikke bare møter motstand når de tør å utfordre autoritære regimer, de risikerer av og til også livet. De fire som spesielt er nevnt, er tre journalister og en avis som virkelig har fått gjennomgå, – fengslet og trakassert fordi de skrev om nedslaktingen av Rohingya-minoriteten i Myanmar og tusenvis av fattige stemplet som narkotikalangere på Filipinene. Den siste mottageren var lokalavisen i Annapolis, Maryland, – Capital Gazette. Fem av deres journalister ble slaktet i sommer fordi en lokal bonde var misfornøyd med avisens dekning av hans rettsak der han stod tiltalt for seksuell trakassering.

Den mest kjente er selvsagt saudi-arabiske Jamal Khashoggi som ble både slaktet og partert på konsulatet i Instanbul i oktober, – her har åpenbart Saudi Arabias nye sterke mann forregnet seg. For oss er det likevel et tankekors at klodens kanskje mest forfulgte journalist, nemlig Julian Assange som nå har vært fanget i Equadors ambassade i over 6 år, ikke nevnes.  Tross alt har Times egne lesere stemt Julian Assange frem som deres foretrukne «Person of the year» i to år, men dette regnes åpenbart som for kontroversielt. Vi er blant de mange som håper at Julian Assange og Edward Snowdon får prisen i 2019, – få har risikert mer for å advare oss om konsekvensene av USAs økende grad av kontrollfanatisme.

Her hjemme er julebord sesongen nær peak- nivå. Er det drømmen om en ny russetid som gjør at enkelte så til de grader ”tar’n helt ut” at det hele går fra å være hyggelig til å bli direkte pinlig. Det minner oss litt om de to eldre karene som skulle ut og ta seg en øl, men endte med en durablig helaften. Sjanglende på vei hjem sier den ene, «Du Rolf, vi trenger ikke si til noen alt vi har gjort og drekki i kveld, gjør vi vel?»  Hvorpå kameraten svarer «Schlabert, Johan, men du kan vel si det til meg».

For sportsfanatikerne blant oss er ukas nedtur håndball jentenes tidlige exit fra Håndball EM og Petter Northugs exit fra skisporene. Lille Norge har åpenbart blitt skjemt bort i mange år og de to meldingene viser at enhver konkurranse må vinnes, – det hjelper ikke i morgen hva man presterte i går og det er kort vei fra seier til fiasko både for sportsutøvere, journalister og for endringsagenter. Som Rune Semundseth skriver vakkert i denne ukas tankeleder;  «Ledelse bygget på medarbeiderskap betyr å legge til rette for at virksomheten lykkes når medarbeiderne lykkes. Dette fordrer god kommunikasjon mellom ledelsen og ansatte. Alternativet er lidelse.».

Vi er ikke bekymret for verken håndballjentene eller Petter, de kommer tilbake – om ikke i sporet så på andre arenaer. Imidlertid er vi mer bekymret for utviklingen der langrenn som internasjonal sport er i ferd med å forsvinne ned i kategorien sære idretter få bryr seg om – i alle fall utenfor Norden. Du visste det kanskje ikke, men Snooker (billiard) er langt mer populært utenfor steinrøysa enn langrenn, – og med mangel på snø og penger er vi bekymret for langrennsportens fremtid som internasjonal idrett. Det er på tide at sporten tenker nytt, og innen skiidrett har vi nordmenn sjelden stått i fremste rekke når det gjelder å omfavne nye forslag.  Midt oppe i feiringen av nye seire bør det nevnes at vi for eksempel var mot innføringen av olympiske vinterleker – og stafett ble også ansett som et fullstendig «nedsnødd» forsøk på å ødelegge den enkelte skiløpers kamp gjennom skogen. Da er det jo heller ikke så rart at verken fellesstart eller noe så kjettersk som skøyting var noe våre brave landsmenn i Norges Skiforbund kunne gå inn for – for ikke å snakke om kvinnelige skiløpere. I dette perspektiv blir det en ren kuriositet å nevne at verken kunstsnø, Bokløvs famøse V-stil eller innføringen av alpine grener falt i god jord.

Ifølge professor i idrettshistorie, Matti Goksøyr, kan man tilskrive Norges mangeårige kamp mot nytenkning i skisporten en nasjonal oppfatning av at vi som opphavslandet for moderne skiidrett anså oss som en slags forvalter av sannheten. Hvem vet, kanskje finnes det områder der lignende arroganse og konservatisme har sneket seg inn i hodet til noen du kjenner?

Ukas innovasjonsbukett sendes Rune Semundseth og Nobelprisvinnerene, – og vi inkluderer raust Julian Assange og Edward Snowdon i håp om at Nobelkomiteen noterer de til neste års tildeling.

Happy Friday!

InnoMag er Norges ledende innovasjonsmagasin og leverer kvalitetsinnhold uten betalingsmur. Vi er derfor avhengige av støtte fra våre lesere for å kunne fortsette å kunne levere unikt stoff til alle dere som er opptatt av fremtiden og alt det spennende som skjer på innovasjonsfronten, både nasjonalt og internasjonalt.

Dersom du ønsker å støtte InnoMag, kan du sende ditt bidrag via Vipps ved å søke opp InnoMag under "kjøp og betal". Alle monner drar og vi setter stor pris på bidraget! Med vennlig hilsen InnoMag-teamet!

Tips oss

Har du et godt tips til en sak vi bør skrive om? Send ditt tips til post@innomag.no!

Pssst