Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Regjeringens budsjett for 2026 signaliserer et skifte fra fordeling og kompensasjon til investering og fornyelse. For ledere i både privat og offentlig sektor handler dette ikke bare om økonomiske rammer, men om hvordan Norge skal ledes som verdiskapende samfunn – med kunnskap, teknologi og omstilling som kjerne.
Statsbudsjettet 2026 representerer et tydelig strategisk taktskifte. Etter en periode preget av kriser og ekspansiv pengebruk, flyttes fokus fra å dempe konsekvenser til å bygge for framtiden. Regjeringen holder bruken av oljepenger på 2,8 prosent av fondets verdi – et uttrykk for disiplin – men bruker dem samtidig mer målrettet: til kunnskap, infrastruktur og innovasjon.
Budskapet til næringslivet og offentlig sektor er klart: Statens rolle skal være å tilrettelegge, ikke drive!
Denne tilnærmingen speiler innsiktene fra årets Nobelpris i økonomi til Joel Mokyr, Philippe Aghion og Peter Howitt. Deres forskning viser at varig vekst oppstår når samfunnet kombinerer teknologisk fremgang med institusjoner som fremmer konkurranse, læring og entreprenørskap. Nettopp dette forsøker budsjettet å realisere. Innovasjon Norge beholder 2,8 milliarder kroner i tilskudd, men med tydeligere prioritering av prosjekter med høy innovasjonsverdi. Enova får styrket mandat til å drive grønn omstilling, og Siva omdefineres som industriell utviklingsaktør. Summen er et mer samstemt virkemiddelapparat – og et sterkere krav om at bedrifter, gründere og intraprenører selv må ta en større del av risikoen.
Også offentlig sektor utfordres til å tenke mer som innovative virksomheter. Effektiviseringskrav i helse, politi og forsvar skal frigjøre ressurser til kjerneoppgaver, og store deler av de nye digitaliseringsmidlene – 1,6 milliarder kroner – brukes til robust infrastruktur og kunstig intelligens. Dette gir ledere i forvaltningen et ansvar for å bruke teknologi som driver for bedre tjenester, ikke som et mål i seg selv.
Her ligger et betydelig potensial for intraprenørskap – å fornye organisasjoner innenfra!
Arbeid og kompetanse står også sentralt. Regjeringen avvikler overgangsstønaden for enslige forsørgere og tester et arbeidsfradrag for unge – tiltak som skal få flere i arbeid og gjøre trygdesystemet mer mobilitetsvennlig. Samtidig investeres det i fremtidens kunnskap: kvanteteknologi, kunstig intelligens, tungregning og forsvarsforskning. Dette er politikk i tråd med Aghion og Howitts teori om Schumpeteriansk vekst – at innovasjon skjer når konkurranse og kunnskapskapital forenes.
For ledere betyr dette et nytt handlingsrom – og et ansvar. Verdiskaping i Norge vil i økende grad avhenge av hvordan virksomheter evner å omsette teknologi og kunnskap til nye løsninger. Offentlig sektor må bygge læringskultur og handlekraft, mens næringslivet må satse på innovasjon som konkurransefortrinn. Som Joel Mokyr påpeker, er fremgang alltid et resultat av institusjoner og holdninger som verdsetter idéer – ikke av tilfeldige oppfinnelser.
Regjeringens investeringsstrategi følger den samme logikken. Nye store prestisjeprosjekter legges bort til fordel for målrettet vedlikehold av veier, bane og ferjer. Syv milliarder går til nye sykehus, og store midler settes av til forskningsprogrammer på forsvar, klima og beredskap. Dette er investeringer som styrker både produktivitet og samfunnets motstandskraft.
Statsbudsjettet 2026 inviterer ledere til å tenke langsiktig: Hvordan kan deres virksomhet bidra til å omsette statens satsing på kunnskap, teknologi og arbeid i konkret verdiskaping? Regjeringen bygger infrastruktur og kompetanse – men veksten må skapes av oss som leder.
Fremtidens konkurransekraft vil ikke avgjøres av størrelsen på Oljefondet, men av vår evne til å drive frem ny verdiskaping gjennom entreprenørskap og intraprenørskap. Å lede AS Norge i 2026 krever derfor noe mer enn budsjettdisiplin – det krever innovasjonsledelse.
