Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Da Norge formulerte oljepolitikken på 1970-tallet, satt vi bokstavelig talt på en fysisk ressurs som kunne reguleres, skattlegges og forvaltes. Det ga politisk handlingsrom og økonomisk suverenitet. I dag forsøker Silvija Seres og Langsikts KI-utvalg å tegne opp en tilsvarende kurs for kunstig intelligens – med ti bud som skal sikre at data og KI kommer hele samfunnet til gode.
Men sammenligningen halter. KI er ingen naturressurs. Det er en global teknologi, drevet av infrastruktur, kapital og kunnskap som Norge ikke kontrollerer. De mest avanserte modellene utvikles i USA og Kina, av selskaper som OpenAI, Google DeepMind og Baidu. De eier ikke bare algoritmene, men også de skyplattformene, datastrømmene og standardene vi alle må forholde oss til.
De ti budene uttrykker gode intensjoner – at KI skal styrke velferdsstaten, bygge kompetanse, utvikle infrastruktur og sikre like muligheter. Men de sier lite om hvordan dette skal skje innenfor et globalt makthierarki vi ikke rår over. Budene forutsetter at Norge har kontroll over ressurser og institusjoner som i praksis befinner seg utenfor vårt nasjonale domene. Når man lover åpne, nasjonale modeller trent på norske data, unnlater man å nevne at de krever beregningskraft og kapital som i dag kun de globale gigantene rår over.
Det er altså ikke de etiske idealene som svikter, men realismen. Der oljepolitikken bygget på suverenitet, krever KI-politikken samarbeid og avhengighetsforståelse. En troverdig strategi må derfor begynne med geopolitikk, ikke verdier. Vi må stille spørsmål ved hvem som eier infrastrukturen, hvor data lagres, og hvordan verdiskapingen fordeles.
De ti budene kunne vært supplert med ett ellevte: Du skal ikke forveksle styring med symbolikk. Hvis Norge skal lykkes, må vi bevege oss fra moralske manifest til institusjonell maktbygging – i partnerskap med EU, gjennom felles standarder, åpne modeller og demokratisk kontroll over data. Bare da kan vi snakke om en norsk vei for kunstig intelligens som ikke blir en from ønskedrøm.
