Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, professor i innovasjon, NHH og leder av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd
Robotene er ikke lenger science fiction. De er allerede på sykehus, lager, hoteller, apotek og i hjem. De løfter pasienter, frakter medisiner, rydder rom og tar imot bestillinger. Men skal vi primært ta i bruk roboter for å løse arbeidskraftmangel og øke produktivitet – eller skal vi også satse på å utvikle dem selv og bygge en industri rundt dem?
Kina leder innen robotikkens maskinvare, særlig i utviklingen av finmotoriske robothender. USA dominerer på AI-siden. Elon Musk, gjennom sitt selskap Tesla, har de siste årene gjort robotteknologi til en sentral del av sin visjon for fremtidens arbeidsliv.
Tesla Optimus er en humanoid robot designet for å ta over farlige, repetitive og kjedelige oppgaver. Norge befinner seg midt imellom: høy digital kompetanse, men lite industrivolum. Et hederlig unntak er spenstige 1X Technologies i Moss som ligger langt fremme og har fått OpenAI sjef Sam Altman med seg på laget.
Likevel, spørsmålet om hvordan vi forholder oss til robotene – som brukere, produsenter eller strateger – har aldri vært viktigere å stille.
I Amazons varehus har autonome roboter doblet plukkhastigheten og redusert behovet for fysisk krevende arbeid. I Kina har selskapet Unitree utviklet humanoide roboter som kan programmeres til å utføre både logistikkoppgaver og komplekse bevegelser. På japanske hoteller utfører roboter innsjekk, bærer bagasje og rydder rom. På apotek i Norge henter roboter reseptbelagte varer på bakrommet, usynlig for kunden. Og på mange sykehus frakter robotvogner prøver, utstyr og legemidler – presist og punktlig.
I helse- og omsorgssektoren går utviklingen raskt. Japanske Robear kan løfte pasienter og avlaste pleiere. Kinesiske roboter med avanserte gripehender kan assistere i kirurgi og håndtere medisiner. Men dette handler ikke bare om teknologi – det handler om kapasitet. Norge står overfor en demografisk dreining: Andelen eldre øker, mens fødselsratene faller. Vi vil ganske enkelt ikke ha nok mennesker til å bemanne dagens velferdsmodell.
Her kan roboter spille en avgjørende rolle. Ikke for å erstatte mennesker, men for å støtte dem. Automatisering av rutine- og transportoppgaver kan frigjøre helsepersonell til det som bare mennesker kan gjøre: utøve omsorg, vurdere behov og skape tillit. Skal robotene lykkes her, må de derfor utvikles som forlengelser av menneskelig arbeid, ikke som konkurrenter.
Samtidig vet vi at fremtidig vekst i økonomien vil komme fra kunnskapsintensive profesjonelle tjenester – juss, rådgivning, teknologi, utdanning. Her blir roboter og AI verktøy som styrker menneskelig innsikt, ikke erstatter den. I disse yrkene kan digital assistanse automatisere datainnsamling, dokumentasjon og analyse, slik at fagpersoner kan bruke tid på vurdering, beslutninger og relasjoner.
Robotisering i et samfunn som Norge må derfor forstås som kapasitetsutvidelse, ikke nedbemanning. En klok strategi vil bygge på tre prinsipper: Roboter må frigjøre mennesker til verdiskapende oppgaver, bidra til å sikre bærekraftige velferdstjenester – og utvikles på måter som ivaretar demokratiske verdier.
Skal vi produsere, importere – eller begge deler?
Norge har teknologiske fortrinn innen avanserte sensorer, autonome systemer og programvare for krevende miljøer – kompetanse bygget opp i maritim sektor, energi og forsvar. Dette gir grunnlag for nisjespesialisering snarere enn storskala industri. Vi har ikke befolkningsgrunnlag eller kostnadsstruktur til å konkurrere med Kina på masseproduksjon. Men vi kan utvikle robuste, tilpasningsdyktige robotsystemer for områder hvor vi har særskilte behov, som helseteknologi i spredt bosetting, eller autonome løsninger for havbruk og offshore.
På kort sikt vil vi likevel være avhengige av import. Ved å ta i bruk robotteknologi på måter som øker produktivitet, kvalitet og kapasitet i tjenestesektoren, kan Norge oppnå stor samfunnsøkonomisk gevinst. Forutsetningen er at vi kombinerer teknologien med faglig innsikt, høy etisk standard og sterk institusjonell kompetanse.
Men importstrategien innebærer risiko. Roboter som samhandler med mennesker, særlig i helse og hjem, samler data – ofte kontinuerlig. Hvis disse systemene eies og kontrolleres av utenlandske aktører, risikerer vi tap av datasuverenitet og sårbarhet for geopolitisk press. Det gjelder særlig når leverandørene kommer fra autoritære stater som Kina, hvor skillet mellom kommersiell og statlig kontroll er uklart.
Derfor bør Norge utvikle klare krav til datasikkerhet, lokal databehandling og åpenhet i systemarkitektur ved anskaffelse av robotteknologi. I tillegg må vi bygge nasjonal kompetanse på inspeksjon, tilpasning og overvåkning av importerte systemer – særlig der teknologien brukes i velferdstjenester.
En strategi som kombinerer målrettet egenutvikling med kritisk, verdibasert teknologiimport kan gi oss det beste fra to verdener: kapasitetsbygging uten avhengighet, innovasjon uten sårbarhet. Robotiseringens neste fase blir ikke først og fremst teknologisk – den blir geopolitisk og verdimessig.
Framtidens roboter er ikke verktøy uten verdier. De formes av dem som lager og tar dem i bruk. Skal vi lykkes, må robotiseringen styres – ikke bare teknologisk, men samfunnsmessig. Først da kan de kalde hendene faktisk bli til varme hjelpere.
