Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
To av Norges fremste økonomer har gått i klinsj om formuesskattens rolle. Karin Thorburn (NHH) advarer mot at skatten kveler gründere i oppstarten, mens Guttorm Schjelderup (NHH) forsvarer den som en grunnpilar i velferdsstaten. For et Norge i omstilling med behov for gründere som lykkes, blir spørsmålet stadig mer brennbart: Er formuesskatten en bremsekloss eller en garanti for rettferdighet?
Formuesskatten er blant de mest omdiskuterte ordningene i norsk økonomi, og debatten har krystallisert seg rundt to grunnleggende forskjellige syn på skatten. To fremstående økonomer fra NHH – Karin Thorburn og Guttorm Schjelderup – representerer hver sin side av en diskusjon som går til kjernen av hvordan Norge skal balansere vekst og rettferdighet.
Karin Thorburn og hennes kolleger representerer den kritiske fløyen som ser formuesskatten som en potensiell brems på norsk entreprenørskap. Denne leirens argumentasjon fokuserer på praktiske utfordringer:
For gründere som eier store andeler i unge selskaper uten overskudd, kommer formuesskatten før inntektene. Skatten beregnes på aksjenes verdi, ikke på faktisk kontantstrøm. Dette tvinger eiere til å betale av egen lomme, ta opp lån, eller selge eierandeler tidligere enn ønsket.
Når gründere må selge andeler for å dekke skattekrav, går disse ofte til utenlandske investorer. Resultatet kan bli at verdiskaping og kontroll flyttes ut av landet akkurat når bedriftene begynner å lykkes.
I en tid da Norge trenger nye vekstselskaper innen teknologi, kunstig intelligens og grønn omstilling, kan formuesskatten i sin nåværende form fungere som en strukturell hindring for de som våger å satse.
Guttorm Schjelderup og hans kolleger forsvarer formuesskatten ut fra et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv:
Denne leiren hevder at formuesskatten bidrar til å finansiere de fellesgodene som også gründere er avhengige av – utdanning, forskning, helsetjenester og infrastruktur. Uten dette økosystemet ville Norge ikke hatt grunnlaget for et innovativt næringsliv.
Skatten hindrer at økonomisk makt og rikdom konsentreres på få hender, noe som er essensielt for å bevare den norske modellens legitimitet og sosiale stabilitet.
Fra et makroøkonomisk ståsted argumenterer Schjelderup for at kapital som regel finner frem til gode prosjekter, og at formuesskatten derfor ikke nødvendigvis er det største hinderet for entreprenørskap.
De to perspektivene reflekterer fundamentalt forskjellige prioriteringer og verdisyn:
Vekstfokuset (Thornburn) vektlegger behovet for å skape gunstige betingelser for de som tar risiko og bygger fremtidens arbeidsplasser. Her sees skatten som en potensiell trussel mot Norges konkurranseevne i en global økonomi.
Fordelingsfokuset (Schelderup) fremhever betydningen av å opprettholde tillit og sammenheng i samfunnet gjennom rettferdig ressursfordeling. Her sees skatten som en viktig mekanisme for å sikre at vekst kommer hele samfunnet til gode.
Disse to perspektivene gjenspeiles i politikken også:
- Høyresiden prioriterer vanligvis gründernes behov for kapital og redusert skattepress.
- Venstresiden vektlegger rettferdighet, fellesskap og progressive skatter
- Sentrumspartier søker ofte en mellomvei, med skepsis til skatteletter for de rikeste, men åpenhet for målrettede justeringer
Debatten illustrerer en grunnleggende spenning i moderne økonomi: Hvordan kan samfunn opprettholde både dynamikk og sammenheng? For Norge, som står overfor omstilling fra fossiløkonomi til digital og grønn økonomi, blir denne balansen særlig kritisk.
Som innovasjons-professor, lener jeg mot Thornburn. Men løsningen ligger trolig ikke i å velge mellom Thorburns eller Schjelderups perspektiv, men i å utvikle politikk som kan ivareta begge hensyn. Dette kan innebære målrettede reformer som gir gründere mer rom i oppstartsfasen, samtidig som den progressive skattestrukturen opprettholdes på andre områder.
Formuesskattdebatten handler ikke bare om tekniske skattedetaljer, men om hvilke verdier og prioriteringer som skal forme det norske samfunnet fremover. Både gründerperspektivet og velferdsperspektivet har gyldige poenger, og den videre utviklingen vil avhenge av hvordan Norge klarer å balansere disse hensynene i praksis. Frykten min er at exitskatten skal skremme gründere vekk – noe empirien viser. Da har vi ingen formue å beskatte.
