9. desember 1968 skjedde noe helt eksepsjonelt på en konferanse i San Francisco. Da demonstrerte Doug Engelbart for første gang i historien det som vi nå tar som en selvfølge, nemlig samtaler med lyd og bilde på en skjerm.
I løpet av 90 minutter demonstrerte Engelbart nesten alt det vi tar for gitt i dag:ulike vinduer på skjermen, hypertekst som vi i dag kjenner som lenker på nett og det vi som oftest forbinder med «internett», grafikk på skjermen som gjorde det mulig å se bilder, videokonferanse, en «mus» til å navigere med, samt samhandlings-/samarbeidsteknologi. Og han demonstrerte hvordan en kunne redigere tekst direkte på skjermen gjennom det vi dag kjenner som «kopier og lim inn».
Det sies at demonstrasjonen trollbandt publikum og skapte opptakten til det vi i dag kjenner som Windows og Mac, og faktisk også hele det moderne internettet.
En må huske på at da denne demonstrasjonen fant sted var datamaskiner noe som vanligvis fylte hele rom og kostet hundretusener og millioner av kroner. Så kom Engelbart og hans team og viste frem noe som mest så ut som science fiction. Og det virket i praksis, det var ikke bare en teoretisk utlegning av hva som var mulig eller ønskelig, slik mange av de første pionerenes arbeid på området var.
Doug Engelbart var for øvrig en av de mest bemerkelsesverdige skikkelsene som har bidratt i utviklingen mot det moderne informasjonssamfunnet. Han var også flere ganger i Norge, og siden han mente å være direkte i slekt med Bjørnstjerne Bjørnson sies det at han «aldri sa nei til en nordmann». 29 juni 1992 var professor Børre Ludvigsen fra Norge på besøk på forskningslaben Xerox Park i USA der han fikk en omvisning av Engelbart. En av de tingene som gjorde størst inntrykk, ifølge Ludvigsen, var demonstrasjonen av en slags pad som var under utvikling av en programmerer, som ifølge Ludvigsen «nok hadde tatt hash -frisleppet i California noe på forskudd».
Det mest bemerkelsesverdige med pad-en var at den også kunne overdra bildet trådløst til nærmeste datamaskin. I dag har mange av oss en slik pad, eller nettbrett som vi kaller det, men det skulle ta nesten 30 år fra Engelbarts demonstrasjon til Apple lanserte sin iPad med mange av de samme egenskapene som maskinen Ludvigsen fikk demonstrert
I en artikkel i New York Times fra 1991 omtales Engelbart sammen med en annen og samtidig visjonær, Ted Nelson. Disse to har kanskje mer enn noen andre bidratt til å utforme visjonen om det moderne nettverkssamfunnet, om samfunnet slik vi faktisk kjenner det i dag, med et world wide web og andre tjenester som lar verden fremstå som sammenlenket og tilgjengelig, noe som
i seg selv også ble lansert som ide i en artikkel av Tim Berners-Lee ved CERN i Sveits i mars 1989, da han «fant opp» world wide web og demonstrerte den første webserveren i verden. Den første webserveren var ellers en NeXT-maskin som ble utviklet av selskapet NeXT Computer, et selskap Steve Jobs etablerte etter at han i 1985 hadde blitt presset ut av Apple.
Adressen til verdens første nettsted var info.cern.ch, der en fremdeles kan se hvordan det hele så ut i starten, og lese historien om det som har bidratt til noe av det som har vært de største og raskeste endringene verden har sett noen gang.
Med røtter tilbake til 1945, da Vannevar Bush publiserte artikkelen «As We May Think» i The Atlantic Monthly, har brikke for brikke kommet på plass i det som er det komplekse puslespillet som utgjør dagens digitale nettsamfunn. Bush var nemlig den som lanserte ideen om at datamaskiner kunne brukes til å skape et memex, et system som gjorde at millioner av bøker kunne få plass på enden av et skrivebord, og Encyclopedia Britannica i en fyrstikkeske.
Det originale Bush lanserte var ideen om hypertekst, om hvordan dokumenter kunne lenkes sammen, snarere enn teknologiene til å gjøre det, for teknologiene vi kjenner i dag fantes ikke på den tiden. Det Bush så for seg var at dataene kunne lagres på mikrofilm, og så hentes frem igjen av en datamaskin for å vis es på en slags skjerm når noen ønsket å lese innholdet i dokumentene som var lenket sammen, omtrent som på tegningen over. Uten Bush, som hadde inspirert Engelbart og Nelson, som igjen skapte grunnlaget for internett, for de første Mac-ene og Windows slik vi kjenner det i dag, kan det hende at denne utviklingen hadde tatt lengre tid eller kanskje også en helt annen retning, eller at den ikke hadde funnet sted i det hele tatt.
Hva er de videre utfordringene?
The mother of all demos var en skjellsettende hendelse fordi Engelbart, i motsetning til Bush, ikke bare «snakket om» hva som var mulig, men faktisk demonstrerte at det også virket i praksis. I løpet av de drøyt 50 årene som har gått siden Engelbarts legendariske demonstrasjon, og de tretti årene som har gått siden det moderne internett ble oppfunnet, har utviklingen tatt retninger som det knapt kunne være mulig å forestille seg. Det er først nå at det begynner å gå opp for oss hva dette er i ferd med å føre til på ulike nivåer og områder i samfunnet.
Teknologi endrer samfunn og vi må spørre om ny teknologi kan fremstå som alternativ til manglende politisk styring, og ikke minst til manglende samordning på overnasjonalt nivå.
Hva skal til for at teknologisk utvikling faktisk skal kunne skape de aktuelle løsningene? Er det innovative og fremsynte mennesker som Engelbart, Bush og Nelson som vil skape løsningene på de store samfunnsutfordringene våre? Finnes det noen vår tids mother of all demos?
Systemene som Doug Engelbart demonstrerte endret kort og godt verden slik vi kjente den på 1960 -tallet, men det skulle ta mange år før Engelbarts oppfinnelser ble til den
hverdagsteknologien som nå er i ferd med å endre deler av samfunnet.
Det Engelbart introduserte var ikke bare ny teknologi, men også et mentalt skille, en ny måte å tenke på, nye arbeidsprosesser som ville gjøre det mulig å organisere arbeid på andre måter enn tidligere. På sett og vis introduserte han en av de første digitale transformasjonene, en overgang fra å løse oppgaver på den tradisjonelle måten (møter ansikt til ansikt) til å løse dem ved hjelp av teknologi.
Konklusjon
Det er klart at visjonene som ble skapt av Vannevar Bush og materialiseringen av disse som ble gjort av Doug Engelbart, skapte muligheter for å kunne utføre oppgaver i samfunnet påhelt nye måter
. I dag tar vi for gitt at vi bare kan koble oss opp på FaceTime eller en annen app og både se og høre den eller dem vi ønsker å få i tale.Det har tatt lang tid fra de underliggende og grunnleggende teknologiene ble utviklet til dette ble kommersielt tilgjengelige tjenester. Dette skyldes at en ikke bare trengte å lage utstyr som kunne vise «levende bilder» fra et kamera på en skjerm, men en måtte også ha tilgang til nettverk som kunne overføre disse mellom maskiner. Før internetts tid, minnet tilværelsen mye om samfunnet før telefonene fikk sitt gjennombrudd som sosial kommunikasjonsteknologi.
På 1800 – tallet var det svært mange selskaper som konkurrerte om å bygge ut telefonsystemene i datidens Kristiania, som byen het før den ble døpt om til Oslo, og det var ikke uvanlig å ha både to, tre og fire forskjellige telefonapparater for å kunne nå dem en ønsket å nå. Slik var det med datanettverkene også. Det var først med TCP/IP, internett-protokollen, at vi fikk et omfattende, globalt nettverk for kommunikasjon. Idag tar vi alt dette for gitt, og det er utviklet både tjenester og nye forretningsmodeller som svært få kunne tenke seg til for bare et par tiår siden. Denne utviklingen har vært litt som det du opplever når du går tur i fjellet og ser en topp foran deg, så tenker du at «det er selve toppen», men når du kommer til den, ser du en ny «topp», også enda en, og mange ganger kan det være vanskelig å vite hvor langt det er igjen til den virkelige toppen. Forskjellene mellom denne metaforen og den virkelige utviklingen av teknologi og nye tjenester i samfunnet, er at det i teknologiens verden ikke er noen «endelig topp». Eksempelet illustrerer at vi kanskje «tror» at vi er på toppen, mens vi i virkeligheten bare er på vei til noe som vi ikke helt klarer å se eller å forestille seg. Det er dette «noe» Amy Webb er opptatt av å forstå, og også anskueliggjøre med tanke på hvordan vi skal forstå den nye digitale virkeligheten som nå krype lenger og lenger inn i våre liv.
For at vi skal forstå hva som skjer, må vi kunne sammenligne med noe. Utvikling kan ikke forstås bare ved å se fremover, vi må også se bakover for å ha noe å sammenligne med.
Dette er et kort utdrag fra boken Homo Appiens som vi anbefaler varmt. Du kan kjøpe boken her.
