Nok en viktig kronikk fra Tor W. Andreassen, PhD, professor emeritus ved NHH og leder av faglig råd, Open Innovation Lab of Norway
13 januar tilbød Energidepartementet 19 oljeselskaper andeler i 57 utvinningstillatelser i TFO 2025. Sokkeldirektoratet har gitt en god oppsummerer av tildelingen. Samtidig sendes det signaler om utvidelse med 70 nye blokker og at 26. konsesjonsrunde ikke gjennomføres i 2026. Mens dette fremstilles som handlekraft, treffer det ikke tidsvinduet for de utfordringen olje og leverandørindustrien og Norge står overfor.
Vi vet at aktivitetsnivået på sokkelen kan holde seg høyt noen år til, før investeringslysten dempes og produksjonsbanen peker nedover. Det er dette som er 2030-krisen: risikoen for at inntekter og aktivitet faller raskere enn vi klarer å bygge ny, lønnsom eksportaktivitet. Da hjelper det lite å late som om mer leting kjøper oss tid. Tid kjøpes ikke av arealer alene. Tid kjøpes av prosjekter som faktisk kan levere innenfor perioden vi diskuterer.
Regjeringens argument er velkjent: Europa trenger energisikkerhet, og norsk olje og gass er ofte mindre utslippsintensiv enn alternativene. Men tidslinjen gjør poenget mindre relevant.
Når tiltaket kommer for sent, blir det ikke en løsning, men en forsinket kostnad.
Å satse på nye felt som først kan bidra godt inn i 2030-årene, er derfor mer “høy til en døende hest” enn bærekraft- og energisikkerhetspolitikk.
Offshore Norge dokumenterer at det i gjennomsnitt har tatt 13 år, med median 10 år, fra funn til produksjon på norsk sokkel. Det betyr at lisenser som deles ut nå, i beste fall kan bidra godt inn i 2030-årene. De kan altså ikke dempe et fall som kommer tidligere. Derimot vil de forlenge aktiviteten i leverandørkjeden og trekke kapital og ingeniørkraft mot prosjekter som møter økende markeds- og klimapolitisk risiko. I en omstillingsfase er «frosen assets» selve kjernen i problemet: ressursene bindes i en retning som gjør det vanskeligere å bygge den økonomien vi sier vi vil ha.
Hvis regjeringen mener alvor med omstilling av næringslivet og vår økonomiske motor, må vi spørre hva som gir høyest verdiskaping per energienhet og per investert krone. Svaret er å gjøre Norge til teknologinasjon, der energi brukes til å foredle data og bygge løsninger verden faktisk etterspør – oppover i næringskjeden. Poenget er ikke lavere energibruk, men høyere verdiskaping per kilowattime.
Den digitale økonomien trenger kraft, men den belønner land som bruker kraften til å skape eierskap, teknologi og eksport, ikke bare til å levere rå energi.
Tenk om 13. januar handlet mindre om nye petroleumsarealer og mer om et enkelt hovedgrep: at vi bruker Norges to knappeste ressurser – kompetanse og kraft – til å skape langt høyere verdier per kilowattime. Det krever rammer for kjernekraft der det er riktig, men først og fremst en nasjonal satsing på regnekraft, KI-infrastruktur og industrinær innovasjon. Vi må unngå at fornybarenergien eksporteres “rå”, og i stedet foredle den til produkter og tjenester med global betalingsvilje. Hvordan vi sikrer stabil kraft, må avgjøres teknologinøytralt: mer nett, mer vann- og vindkraft der det tåler konflikt, mer energieffektivisering – og der det er riktig, kjernekraft.
Denne snuoperasjonen forutsetter rimelig og forutsigbar energi. Kjernekraftutvalget leverer sin rapport innen 1. april 2026. Det er bra. Men vi kan ikke ha «utredning» som permanent modus mens vi samtidig sementerer råvarerollen. Et uløst problem i dag er et enda større problem senere.
Spørsmålet regjeringen må svare på, er derfor ikke om vi skal ha fossil eller fornybar energi. Spørsmålet er hvordan vi bruker humankapitalen og fornybarkraften best mulig for å finansiere velferdsstaten når forsørgerbyrden øker og produktiviteten synker.
Hvis kraften brukes til å bygge norsk-eide verdikjeder i industri, teknologi og data, blir hver kilowattime til høyere skatteinntekter, høyere produktivitet og mer eksport. Hvis kraften hovedsakelig eksporteres, og vi nøyer oss med å være vertskap for andres verdiskaping, blir vi stående igjen med de politiske konfliktene og de lave marginene.
Valget står dermed mellom å være en råvareleverandør og å være en teknologinasjon. Og det valget må tas i politikk som treffer tidslinjen – fordi ledetiden i petroleum gjør at nye lisenser ikke kan levere i det tidsrommet vi faktisk diskuterer. Fôr til en døende hest gjør den ikke mer dynamisk.
