Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, Professor emeritus, Norges Handelshøyskole, og leder for faglig råd i Open Innovation Lab of Norway
Med KI kan man i dag bygge globale selskapsgiganter med få ansatte og enorme aksjeverdier. Økt lønnsomhet og skyhøye aksjekurser sender en økende del av verdiskapingen til selskaper, toppledere og aksjonærer. KI vil forsterke denne trenden.
I 1985 var IBM USAs mest verdifulle selskap, svært lønnsomt og en av landets største arbeidsgivere med nær 400 000 ansatte. I dag er Nvidia rundt 20 ganger mer verdt og fem ganger mer lønnsomt (inflasjonsjustert) – med bare om lag en tidel så mange ansatte, ifølge Wall Street Journal.
Det illustrerer et nytt økonomisk regime: De store gevinstene skapes i selskaper som skalerer kapital, kode og modeller – ikke antall hoder. Det viser også en kraftig forskyvning fra arbeidsintensiv industri til kapital- og kunnskapsintensiv teknologi.
For ledere av selskaper i en liten, åpen økonomi som Norge har dette tre viktige implikasjoner:
For det første: Du kan ikke lenger tenke verdiskaping primært som lønn til ansatte. Wall Street Journal viser at en økende andel av BNP i USA går til bedrifter, toppledere og aksjonærer, mens arbeidsandel og bred lønnsvekst svekkes. I en norsk tjenesteøkonomi som kopierer disse modellene ukritisk, vil innovasjon lett bli lik finansielt utbytte for få og omstillingstrykk for mange.
For det andre: KI konsentrerer makt rundt dem som kontrollerer infrastrukturen. Nvidia har blitt en nøkkelfaktor i den globale KI-økonomien, med enorm børsverdi og forhandlingsmakt fordi nesten alle er avhengige av deres teknologi. Når verdiskapingen flyttes inn i slike kapitalintensive knutepunkt, blir spørsmålet for norske virksomheter: Vil dere være eiere av, partnere i – eller bare betalende brukere av – denne typen plattformer?
For det tredje: Legitimiteten bæres ikke alene av forbruker- og aksjemarkedet. WSJ understreker at økonomien i økende grad bæres av børsformuer og profittmarginer, mens mange husholdninger opplever svak lønnsutvikling og utrygghet.
Overført til Norge betyr det at ledere som bruker KI til kostnadskutt uten samtidig å dele gevinster og investere i mennesker, bidrar til en dynamikk som på sikt undergraver både tillit, rekruttering og omdømme!
Hva kan samfunnsengasjerte ledere gjøre annerledes?
For det første, bygg KI-strategi rundt bred verdideling, ikke bare marginforbedring: koble investeringsbeslutninger i KI til konkrete ordninger for overskuddsdeling, medeierskap eller opsjoner som gir reell oppside for ansatte.
For det andre, tenk aktivt posisjonering i verdikjeden: Der WSJ viser en økonomi som belønner «spindelvevselskaper» i midten, bør norske aktører spørre hvordan de kan eie mer av data, modeller og domeneplattformer – ikke bare være leverandører i periferien.
For det tredje, gjør kompetanse til førsteprioritet: KI vil redusere behovet for enkelte funksjoner, men øke verdien av komplementære ferdigheter; systematisk omskolering og kunnskapsmessig oppgradering må inn i kjernebudsjettet, ikke HR-prosjektmappen.
Poenget er ikke å bremse KI, men å sørge for at norske virksomheter bruker teknologien til å styrke både konkurranseevne og samfunnskontrakten om en bærekraftig og rettferdig økonomisk vekst. Ledere som evner å kombinere KI-drevne produktivitetsgevinster med bredere eierskap og tryggere omstilling, vil sitte igjen med mer enn høy P/E: de vil være med å definere en ny, legitim modell for verdiskaping.
Til slutt et kjettersk spørsmål: Hadde Nobelprisvinneren i økonomi, Thomas Piketty, rett mht. beskatning – mindre arbeid, mer kapital?
La debatten begynne!
