Minst annerledes av alle i New York

Det er vår oppgave, som innovatører, å være annerledes. Og man skulle kanskje tro vi var gode på det i Annerledeslandet Norge, men det spørs om ikke vi har noe å lære om annerledeshet.

Jeg er nok den minst “annerledese” personen i hele New York.

Som hvit mann i slutten av 30-årene, med kone og to barn, middelklassebakgrunn og kristen oppdragelse, en universitetsutdannelse jeg bruker for sjelden, og en studiegjeld jeg betaler ned for langsomt, er det ingenting spesielt med meg. Jeg er del av alle privilegerte majoriteter.

For øvrig er jeg ca. 1.80 høy og har idealvekten til noen som er litt høyere enn meg. Mørk blondt hår. Grå øyne. Ingen synlige kjennetegn. Om jeg hadde brukt Facebooks blanke profilbilde i passet, er jeg ikke sikker på om noen ville lagt merke til det.

Det har aldri vært noe å diskriminere meg for, for jeg har aldri vært spesielt annerledes, og følgelig har livet vært en eneste lang dans på roser.

Armlengdes avstand

Like barn leker best, der jeg kommer fra. (Oslo, altså.) Ulike barn holder vi litt på avstand – selv om vi ikke innrømmer det.

Ikke slik å forstå at vi har noe i mot dem som er annerledes. Tvert imot: Ja til et fargerikt fellesskap, og alt det der. Men det er unektelig slitsomt å ha annerledeshet helt innpå seg, kanskje til og med på jobb, eller hjemme. Derfor unngår vi helst situasjoner der det kan bli litt mye av det gode.

Det gjelder forresten ikke bare hudfarge, kultur, religion, kjønn eller seksualitet, men alt som er litt slitsomt å forholde seg til på daglig basis: sykdom, politikk, overvekt, alder, aksent, mye baggasje og rustne sosiale antenner. Vi diskriminerer ikke, der jeg kommer fra, men det er jo ikke slik at alle passer inn overalt – på kontoret, på grillfest, på hyttetur – så da er det liksom best å holde litt avstand.

Det gjør vi mindre av i New York.

Jeg trodde jeg allerede var åpen og tolerant. (Jeg har også bodd tre år i San Francisco, og heller ikke der er konformitet en selvfølge.) Men etter noen år her i byen, har jeg innsett hvor mange sperrer jeg hadde. Og jeg har oppdaget: Annerledeshet er bedre enn fryktet.

Annerledeshet som en styrke

Jeg skal ikke late som om vi alle henger rundt halsen på hverandre, som i en brosjyre for studier i utlandet, og synger “Heal the World” i kor. Men New Yorkere har et mye mer avslappet forhold til annerledeshet.

Mye av det er nærmest påtvunget. Når du bor med åtte–ti millioner mennesker fra all verdens land og kulturer, med all verdens problemer og diagnoser, orker du ikke lenge å mistro alt og alle du ikke forstår. Inntil du lærer å slappe av, og akseptere at noen liker å synge høyt og aggressivt for seg selv, og at ikke alle har samme intimsone som en utreist nordmann, er selv en tur med subwayen stressende.

Men for oss som skal leve av innovasjon er det mer interessant å se det som ikke kommer av seg selv, og å lære hvordan amerikanere jobber bevisst med annerledeshet. Poltikere snakker kanskje idealistisk om mangfold, åpenhet og bredde, men er  vage på hva det betyr i praksis.

De som lever av innovasjon, derimot, bruker annerledeshet strategisk, på jakt etter konkrete resultater: Reklamebyråer setter folk fra fremmede kulturer i nøkkelposisjoner, for å se markedet med nye øyne. Gründere og skapere lar det gå sport i å utfordre seg selv, og oppsøke annerledeshet i målrettet jakt på “serendipity”, lykketreff. Og innovasjonsbedrifter setter sammen team der annerledeshet er vel så viktig som formell kompetanse, for å skape bredere erfaringsgrunnlag, mer innovative idéer, og bedre løpende kvalitetskontroll.

Annerledeslandet

Det er et visst kultursjokk, da, å reise hjem til Annerledeslandet Norge, der jeg er enda mindre annerledes enn i New York, og der annerledeshet er noe man instinktivt unngår.

I år er det 20 år siden Senterpartiet gjorde begrepet “Annerledeslandet” berømt, for å rettferdiggjøre at vi skulle stå utenfor EU. Den gang, som i dag, var nordmenn mest komfortable med å holde de ulike barna på armlengdes avstand.

Men man blir ikke annerledes av å stå alene. Man blir bare alene. Man blir annerledes først når man leker med de ulike barna.

Jeg klandrer ingen for å søke seg mot det kjente og trygge. Men hvis vi, som skapere, ønsker mer innovasjon (og flere lykketreff) i livene og bedriftene våre, må vi utfordre oss selv og oppsøke mer annerledeshet.

Dere trenger ikke komme til New York for det, heller. Det holder å ta et par skritt ut av komfortsonen din.

Tips oss

Har du et godt tips til en sak vi bør skrive om? Send ditt tips til post@innomag.no!

2 thoughts on “Minst annerledes av alle i New York

  1. Bra artikkel Christian. Jeg selv flyttet fra NY til Oslo for ca. ti år siden, og hvis det en ting jeg ønsket var annerledes her, det er det med janteloven/saueflokk mentaliteten- det forklarer alt som er galt med nåtidens Norge. Nordmenn lar seg defineres av et svært begrenset ramme av hva er akseptabelt, og “norsk”. Dette er media drevet, helt kunstig og jeg mener et relativt ny fenomen; mine norske besteforeldere skulle ha hatt vanskeligheter med å kjenne seg igjen med mye av det som er nå vurdert som “urnorsk”. Den dagen når nordmenn forkaster sine bekymringer om hva andre nordmenn gjør eller mener er dagen at Norge skal bli et bedre og mer moden land.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »