Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Datasentrenes strømforbruk økte med 50 prosent det siste året og utgjør nå rundt én prosent av Norges kraftforbruk. Bransjens egne scenarier tilsier at andelen kan stige til om lag seks prosent innen 2030. Når fornybar energi samtidig er i ferd med å bli en knapphetsfaktor, må lovgiverne sørge for at hver kilowattime skaper maksimal verdi for Norge.
NRK Debatten satte nylig søkelyset på denne konfliktlinjen: På den ene siden en raskt voksende datasenter-industri med stor appetitt på fornybar energi, på den andre siden etablerte industrimiljøer som trenger den samme energien for å elektrifisere og forbli konkurransedyktige. Tall fra NVE viser at strømforbruket til norske datasentre økte fra 0,9 TWh første halvår 2024 til 1,4 TWh første halvår 2025 – en vekst på 50 prosent – samtidig som NVE ser for seg et mulig nasjonalt kraftunderskudd på 8–14 TWh i 2030, avhengig av elektrifiseringstempoet. Dette er ikke en akutt krise, men et veiskille: Hvilke næringer skal få tilgang til Norges verdifulle ressurs?
Historien gir en nyttig referanse. På 1970-tallet utviklet Norge en petroleumspolitikk som ofte trekkes frem som et skoleeksempel på hvordan et lite land kan forvalte strategiske naturressurser. Utenlandske selskaper fikk tilgang til sokkelen, men innenfor rammer som styrket norsk eierskap, teknologiutvikling og leverandørindustri. Over tid bidro dette til å bygge opp selskaper som Equinor og til å gi sterke industrielle miljøer på steder som Kongsberg og Stavanger. Poenget er ikke at olje og datasentre er direkte sammenlignbare, men at tilgang til en knapp ressurs kan brukes aktivt til å utvikle varige kunnskapsmiljøer – hvis kravene utformes riktig.
Moderne vekstteori understreker at langsiktig konkurransekraft først og fremst drives av kunnskap, teknologi og produktivitetsvekst, der digitalisering er en stadig viktigere kanal. I dette bildet kan datasentre være en katalysator, men bare dersom de inngår i verdikjeder som skaper læring, innovasjon og sterke kompetansemiljøer. Når energien prises riktig, fungerer markedet som en seleksjonsmekanisme: Aktører som primært utnytter lave energikostnader, fases ut, mens de som bygger avanserte digitale tjenester, får vokse.
Forenklet kan man skille mellom to hovedkategorier datasentre i Norge. På den ene siden står etablerte aktører som Green Mountain, Lefdal Mine og Basefarm, som drifter løsninger for banker, offentlig sektor og industri og som inngår i samfunnskritisk digital infrastruktur. Samlet har næringen utløst flere tusen arbeidsplasser direkte og indirekte, og vi ser nå målrettet kompetansebygging – som Kongsberg-miljøets fagskoleutdanning i datasenterinfrastruktur. Vi må styrke sentrenes samarbeid med ledende forskningsmiljøer. På den andre siden finner vi datasentre som i hovedsak leier ut kapasitet til høystbydende uten tydelige lokale ringvirkninger, samt kryptoutvinning som ifølge regjeringen stod for om lag en tredjedel av strømforbruket i norske datasentre i 2023. Verdiskapingen er begrenset, og både regjeringen og flere lokalsamfunn har uttrykt et tydelig ønske om å begrense denne aktiviteten.
Regelverket er allerede i endring. Datasentre har ikke lenger tilgang til redusert elavgift og betaler nå ordinær sats, mens kraftkrevende industri fortsatt nyter godt av en elavgift på 0,6 øre per kWh mot over tolv øre for andre. Denne forskjellen kan forsvares med at etablerte industrimiljøer over tiår har bygget opp kompetanse, eksport og teknologiske fortrinn. Nye datasentre kan ikke vise til den samme historien; de må bevise sin samfunnsøkonomiske verdi fra dag én.
Skal vi bruke kraftknappheten klokt, må vi gjøre tre grep. For det første bør nye, store datasentre møte tydelige konsesjonsvilkår: dokumentert kompetanseoverføring, FoU-investeringer i Norge og langsiktige etableringer, ikke rene energi-arbitrasjer. For det andre må vi holde fast ved markedspris på kraft som kvalitetsfilter. Datasentre som faktisk skaper høy verdiskaping per kilowattime, vil tåle en normal energipris; de andre bør etablere seg et annet sted. For det tredje bør også eksisterende subsidier til tungindustri jevnlig evalueres etter samme kriterier. Når hydrogen, batteriproduksjon og datasentre konkurrerer om den samme fornybare kraften, må alle aktører dokumentere samfunnsøkonomisk avkastning.
Dette er ikke et angrep på datasentre. Det er et forsøk på å ta ressursknapphet og moderne makroøkonomiske vekstteori på alvor. Dersom datasentre skal være grunnplanken i en mer bærekraftig digital tjenesteøkonomi, må de bidra til å omstille Norge – ikke bare til å konsumere norsk vannkraft til lav pris.
