For 30 år siden var israelsk næringsliv mest kjent for kibbutzer og klementiner. I dag er Israel landet utenfor USA med flest selskaper på teknologibørsen NASDAQ. Dette kan vi lære av, mener Abelias Daniel Ras-Vidal.
I forbindelse med Oslo Innovation Week kom Saul Singer, forfatteren av boken Start-up Nation, til et Civita-seminar i Oslo. Temaet var hva Norge kan lære av israelsk innovasjons- og entreprenørskapspolitikk. Dette er mer aktuelt enn noensinne, da det ikke lenger er oljen vi hovedsakelig skal leve av.
Ifølge statsminister Erna Solberg er det kunnskap som er den nye oljen. Er kunnskap nok? Er det ikke flere kunnskapsbaserte virksomheter som leverer kundenytte og gjør suksess på globale markeder som er den store bøygen?
Det er nøyaktig her vi har mye å lære av Israel. I overgangen fra 80- til 90-tallet ble det produsert stadig mer spennende forskning og teknologiutvikling i Israel. Etter murens fall ankom over én million russiske immigranter Israel, og en tredjedel av disse var svært kompetente: leger, forskere og vitenskapsmenn. Det første man gjorde var å starte opp et inkubatorprogram og teknologioverføringskontor ved universitetene, men til tross for alle innsatser var det få ideer som utviklet seg til bedrifter som skapte verdier.
Etter hvert forsto Israels regjering at det som manglet, var evnen til å utvikle all kunnskapen til bedrifter med suksess på globale markeder.
Det ble skapt spennende innovasjoner, men man hadde ikke evnen til å selge disse internasjonalt fordi man manglet den nødvendige kombinasjonen av risikokapital og entreprenører.
Statlige penger kickstartet Israel
Tidlig på 90-tallet var interessen for Israel fra internasjonale investorer laber og israelsk venturekapital (VC) nesten ikke-eksisterende. Derfor bestemte det israelske finansdepartementet seg for et modig initiativ: Yozma, et offentlig-privat investeringsprogram for teknologibedrifter.
Staten investerte 100 mill. dollar i ti nye venturekapitalfond. Hvert av disse måtte bestå av tre parter; israelske venturekapitalister i læringsmodus, en utenlandsk VC og et israelsk investeringsselskap eller bank.
Yozma var basert på statlig matching av private midler, men det som virkelig gjorde programmet til en suksess var oppsiden for investorene som ble bygget inn i programmet. Staten beholdt eierandeler på 40 prosent i hvert nytt fond, men tilbød de private partnerne en opsjon på å kjøpe ut staten relativt billig etter fem år om det hele var en suksess (med renter og uten nedside for staten).
De ti Yozma-fondene som ble skapt mellom 1992-1997 hentet litt over 200 mill. dollar i markedet ved hjelp av statlig matching. Alle fondene ble kjøpt og privatisert innen fem år.
I dag forvalter disse nesten 3 milliarder dollar og støtter opp under hundretalls israelske teknologiselskaper hvert år.
Den initiale investeringen på 100 mill. dollar var gnisten som skulle til for å bygge en selvgående og privatfinansiert venturenæring. Yozma-programmet er for lengst avsluttet, men det var dette initiativet som kick-startet israelsk venturekapital og la grunnen for den eventyrlige israelske suksessen på Nasdaq.
Dette kan vi lære
Norske myndigheter har mye å lære av Yozma:
- Norge i 2014 er preget av et høyt nivå på kunnskap og forskning, men vi har for mange teknologier og innovasjoner som aldri finner veien ut i markedet.
- I likhet med Israel har vi inkubator- og teknologioverføringsprogrammer (TTO), forskjellen er at de beste israelske inkubatorene og TTOene finansieres med 15-20 mill. kr per år, mens man bruker rundt 10-25 prosent av dette på de norske.
De to NTNU-masterstudentene Tveit og Nietzold har undersøkt det israelske inkubatorprogrammet og det fremgangsrike finske VIGO-programmet. Deres studie konkluderer med at «signifikante mengder tilført kapital er nødvendig for å tilføre signifikante bidrag, noe som tyder på at politikere bør prioritere et mindre antall bedrifter og tilføre disse mer midler når programmer som spesifikt retter seg mot nye vekstbedrifter utformes».
I en kommentar til regjeringens nylig fremlagte statsbudsjett peker Karl-Christian Agerup på at det er overraskende at Høyre og FrP foretrekker «en sterk statlig rolle fremfor å bruke staten som katalysator for å utløse mer kapital og engasjement hos private investorer og i det ikke-statlige virkemiddelapparatet som i kommersialiseringsselskaper og inkubatorer.»
Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge (FIN) støtter dette og foreslår derfor en ny åpen og konkurranseutsatt pre-såkornordning, basert på offentlig-privat samarbeid, etter modell av Yozma-programmet.
Tankekorset for regjeringen bør være at ved å bruke all skyts på statlige tilskudd, så utvikler norsk økonomi en avhengighet som vil koste hvert eneste år fremover. Stikk motsatt av Israel, som satte inn et kraftig støt på riktig tidspunkt og ikke lenger trenger å stimulere den private risikokapitalen i stort monn.
Skal Norge komme seg fra Nordsjøen til Nasdaq, er tiden moden for å tenke nytt i innovasjonspolitikken.
