Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Regjeringen forhandler om statsbudsjettet for 2026 mens gründere og investorer er i opprør. For første gang eier utenlandske aktører mer av norsk økonomi enn nordmenn selv. Dette er ikke et uhell. Det er en direkte konsekvens av en økonomisk politikk som reduserer vekstkraften.
Det blir sagt at regjeringen og Finansminister Jens Stoltenberg har en plan for fremtidig vekst. Problemet er at den bygger på en feilslutning. Vekst forstås fortsatt som noe fysisk og synlig: bygninger, anlegg og offentlige budsjetterte stillinger. I virkeligheten er det ideer, data og teknologi som driver moderne økonomier. Evnen til å utvikle, kombinere og skalere kunnskap avgjør hvilke land som lykkes i årene fremover.
Årets vinnere av Nobelprisen i økonomi – Philippe Aghion, Peter Howitt og Joel Mokyr – viser at økonomisk utvikling springer ut av kontinuerlig utforskning og innovasjon. Paul Romers teori om endogen vekst peker på det samme: ideer er ikke-rivaliserende ressurser. Når de deles, øker de i verdi. Økonomier vokser når nye ideer får rom til å utvikles og kombineres i åpne, kompetente og risikovillige miljøer.
Men Norge gjør det motsatte. Som NHH-professor Karin Thorburn og førsteamanuensis Jøril Mæland har dokumentert, skattlegger dagens formuesskatt fremtidige, usikre gevinster – ikke realiserte verdier. For gründere innebærer dette å betale skatt på noe som kanskje aldri materialiseres. Det reduserer risikovilje, kapitaltilgang og innovasjonskraft. SSB-tall viser et fall på 6 prosent i antall nyetableringer siden 2022, med 14 377 nyetableringer i fjor – tilbake på nivået fra 2015. Samtidig har utenlandske eiere for første gang overtatt mer av norsk næringsliv enn norske eiere. Når kapital flytter ut og nye virksomheter ikke etableres, er det et systemproblem, ikke individuelle feilvalg.
Exitskatten som ble innført i 2024 forsterker denne effekten. Norske gründere må ikke bare betale formuesskatt år etter år, men skattlegges også for fremtidig gevinst dersom de vurderer å flytte. Resultatet er at advokater nå råder norske gründere til å etablere selskaper i utlandet fra start, mens utenlandske teknologer velger bort Norge som etableringsland.
Tallene fra forskning og utvikling er like nedslående. Norge investerer 2,2 prosent av BNP i FoU – under OECD-snittet på 2,7 prosent og langt bak Sverige med 3,4 prosent. De fleste internasjonale innovasjonsindekser viser at Norge faller år for år. Den offentlige delen av økonomien vokser, mens privat innovasjon svekkes av høye skatter, tungt byråkrati og svakt kapitaltilfang.
Finansministeren må derfor erkjenne at økonomisk politikk ikke primært handler om å fordele eksisterende verdier, men å skape forutsetninger for nye. Det krever at formuesskatten på arbeidende kapital fjernes slik at norske eiere ikke straffes i konkurranse med utenlandske. Exitskatten må reverseres for å gjøre Norge attraktivt for både gründere og internasjonal kompetanse. Investeringene i forskning og utvikling må økes betydelig, særlig i privat sektor der kommersialisering skjer. Og næringslivet må få enklere og raskere reguleringer som gir rom for eksperimentering og vekst.
Alternativet er ikke status quo. Det er gradvis økonomisk irrelevans: et Norge som blir hyggelig, velordnet – men stadig fattigere – finansiert av en avtakende oljeformue mens beslutningskraft, innovasjon og verdiskaping flyttes til Stockholm, Zürich og London.
Valget er enkelt. Enten endrer regjeringen kurs nå, eller så må den forklare velgerne om noen år hvorfor Norge stagnerte. En feilaktig vekststrategi er verre enn ingen strategi!
