Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, Professor emeritus, Norges Handelshøyskole, og leder for faglig råd i Open Innovation Lab of Norway
USA svekker sine egne institusjoner – Europa må styrke sine
I trettifem år har jeg undervist norske og internasjonale ledere om innovasjon og verdiskaping. Kontrakter håndheves, domstolene fungerer uavhengig, regulatorer følger prosedyrer. Dette er infrastruktur like viktig som veier og strømnett – men usynlig helt til den svikter. Vi feirer sjelden dette fortrinnet, fordi det kjennes som luft, usynlig helt til den blir tynn.
Den andre Trump-administrasjonen har gjort forutsigbarhet til en strategisk variabel. Tilhengerne kaller uroen nødvendig korreksjon av fastlåste strukturer; kritikerne ser institusjonell utvanning. Det avgjørende spørsmålet er ikke hvem som har det beste slagordet, men hva vedvarende usikkerhet gjør med langsiktige investeringer og de stabile forventningene som holder avanserte økonomier sammen.
Årets nobelpris i økonomi belyser dette dilemmaet. Joel Mokyr, Philippe Aghion og Peter Howitt ble belønnet for å forklare innovasjonsdrevet vekst: Mokyr for å vise hvordan institusjonell tillit og kunnskapsdeling muliggjør vedvarende teknologisk fremgang, Aghion og Howitt for å formalisere hvordan kreativ destruksjon driver produktivitet.
Deres innsikt er empirisk, ikke ideologisk: Omveltning kan øke produktiviteten, men bare når den ledsages av troverdige regler og stabile insentiver som gjør det mulig å planlegge, eksperimentere og lære over tid.
Når handelspolitikk og regulering blir instrumenter for taktisk press, fungerer usikkerhet som en skatt på langsiktig verdiskaping. Bedrifter forkorter horisonten, utsetter forskning og utvikling, flytter ressurser fra utprøving til lobbyvirksomhet og beredskapsplanlegging. Kapital forlater ikke en stor økonomi over natten, men den krever høyere risikopremie og blir mindre tålmodig. På sikt kan en innovasjonsleder gli mot lavere produktivitetsvekst uten et dramatisk kollapseøyeblikk – gjennom gradvis erosjon av investeringsvilje.
Daron Acemoglu og James Robinsons institusjonelle analyse er særlig relevant. Inkluderende institusjoner utvider deltakelse og beskytter forutsigbare rettigheter slik at nye aktører kan konkurrere. Ekstraktive institusjoner konsentrerer fordeler hos dem som er best posisjonert til å navigere eller selv forme usikkerheten. Risikoen i USA i dag er ikke at demokratiet forsvinner, men at økonomiske aktører begynner å behandle regler som betingede og reversible – og at selve uforutsigbarheten blir en kilde til særgevinster for dem med politisk tilgang.
Mokyrs bidrag peker mot en dypere risiko. Amerikas styrke etter krigen har hvilt på et åpent kunnskapsøkosystem: universiteter, immigrasjon, vitenskapelige nettverk og allianser der intellektuell uenighet drev oppdagelse fremfor lammelse. Hvis kunnskapsstrømmer politiseres og partnere behandles som rent transaksjonelle aktører, mister ideenes marked dybde.
Effekten viser seg ikke i kvartalsresultater, men over år – i tregere kunnskapsspredning, færre innovasjonsoverløp og svakere selvtillit blant entreprenører.
Aghion og Howitt understreker det avgjørende poenget: kreativ destruksjon krever også skapelse. Det holder ikke å destabilisere eksisterende strukturer, systemet må samtidig tilby troverdige investeringsveier som kan erstatte dem. Hvis bedrifter ikke vet hvilke regler som gjelder i morgen, bevarer de fleksibilitet ved å utsette store satsinger. Utskiftingstakten i økonomien øker. Produktiviteten gjør det ikke.
Europa bør ikke moralisere over dette. Europa må forberede seg. Et mer uforutsigbart USA tvinger frem et valg for et kontinent avhengig av regelbasert handel og grensekryssende kunnskapsdeling. Europa kan svare med reaktiv tilpasning, eller Europa kan bygge strategisk kapasitet.
Den første kapasiteten er avskrekking mot økonomisk tvang. EUs Anti-Coercion Instrument, som har vært i virke siden slutten av 2023, gir EU myndighet til å svare når handelspartnere bruker økonomiskpress for å tvinge gjennom politiske konsesjoner. Verdien ligger mindre i gjengjeldelse enn i forutsigbarhet: økonomisk tvang møtes med regelstyrte prosesser og en troverdig verktøykasse som omfatter ikke bare toll, men også handel med tjenester, offentlige innkjøp og investeringstilgang. I en verden preget av transaksjonelt press fungerer slik institusjonalisert respons ikke som eskalering, men som forsikring.
Den andre kapasiteten er skala. Nobelprisvinner i økonomi, Paul Romers innsikt er avgjørende: verdien av en innovasjon øker når den kan tas i bruk i et større, integrert marked. En programvare, en medisinsk protokoll og en produksjonsmetode, deres verdi skalerer med brukerbasen uten å bli uttømt. Europas fragmentering i kapitalmarkeder, standarder og innkjøpssystemer begrenser markedet for europeiske innovatører. Hvis USA blir et mindre pålitelig anker for åpenhet, må Europa både fordype det indre markedet og utvide sitt innovasjonsområde gjennom praktisk samordning med nære partnere som Storbritannia og Norge. Dette er ikke sentimental geopolitikk, men konkret vekststrategi.
Den tredje kapasiteten er langsiktig finansiering av produktiv omstilling. Europa har begynt å gjenoppbygge denne kapasiteten gjennom initiativer som SAFE – Security Action for Europe – som mobiliserer inntil 150 milliarder euro i langsiktige lån til kapabilitetsinvesteringer under Readiness 2030-agendaen. Det institusjonelle poenget rekker utover forsvar: Europa gjenoppbygger mekanismer for tålmodig investering i stor skala. Den samme tilnærmingen kreves for sivil innovasjon. Vi må ha lengre forskningsløp, raskere veier fra laboratorium til skalering, og kapitalmarkeder og skatteregler som belønner fremfor å straffe ambisjon.
Valget Europa står overfor er ikke mellom å stå opp mot USA og å forbli lojal. Det er mellom å være passiv regelmottaker i en verden med økende ustabilitet, eller å bli aktiv forvalter av inkluderende, idébasert vekst. Geografi garanterer ikke velstand. Institusjoner gjør det. Og institusjonell tillit, som oksygen, forsvinner lettest når alle tar for gitt at den alltid vil være tilgjengelig.
