Årets nasjonaldag er unnagjort. I Oslo vandret glade barn tradisjonen tro også i år opp Karl Johans gate til slottet. De færreste husker at svenskekongen som Oslos hovedgate bærer navnet til i sin tid forbød oss nordmenn å feire dagen. Det første barnetoget ble faktisk arrangert så sent som i 1870 av ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Toget besto av rundt 1200 gutter og 19 år senere åpnet man for at også jentene skulle få være med.  Sikkert både kontroversielt og innovativt i sin tid. I år var alle landets skoler med på folkefesten, et vakkert nasjonalromantisk skue med norske flagg, glade barn, høylytte skolekorps og usannsynlige mengder med is.

Ifølge nordmenn flest er vi verdensmestre i å feire nasjonaldagen – vi slår i hvert fall svenskene!

Men uka har bydd på mer, mye mer!

Ikke før var nasjonalfesten over før en av verdens mektigste menn toget inn på et lenge annonsert Oslo besøk. Indias statsminister Narenda Modi, leder verdens mest folkerike land og det var kanskje bra at han gikk glipp av barnetogene.

Skulle India begynt med det samme ville feiringen nemlig tatt en uke!

Med over 1,2 milliarder innbyggere og en medianalder på 29,2 år er det liten tvil om at India en global stormakt og det tidligere U-landet er allerede verdens 5. største økonomi.  I Oslo møtte Modi statsministrene i de nordiske landene, og selv om vi i Norden er små hver for oss minner vi våre lesere om at som region utgjør vi verdens 11. største økonomi – og definitivt en av verdens mest innovative!

I går gikk passende nok også Nordic Innovation Award av stabelen i Oslo. Dette er en nordisk innovasjonspris som for første gang ble arrangert i fjor og bak står patent- og varemerkemyndighetene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Målet med prisen er å synliggjøre og belønne innovasjoner med stort potensial, inspirere startups og bedrifter, og tydeliggjøre hvor viktig det er å beskytte immaterielle rettigheter. Seminaret ble innledet av næringsminister Cecilie Myrseth som påpekte behovet for økt samarbeid for å bistå innovative virksomheter både raskere og bedre. Du kan lese mer om prisutdelingen og hvem som vant her.

Det ferske NATO landet Sverige avslørte denne uken også at de skal kjøpe fire nye franske fregatter. Prislappen er visstnok 40 milliarder svenske kroner, ikke ubetydelige 10 milliarder per skip. Som kjent besluttet vi i Norge nylig å kjøpe fem britiske fregatter, og de er når sant skal sies større, men vi skal ut med svimlende 140 milliarder norske kroner og det regnestykket går jo ikke opp i vår favør. Spørsmålet er umulig å unngå;

Når NATO land nå forsøke å nå 5% og forsvarsutgiftene måles i prosent av BNP, insentiveres vi til å kjøpe billig eller dyrt?

Alternativet er selvsagt at engelskmennene er bedre selgere eller svenskene langt bedre forhandlere enn oss…

Det minner oss litt om den hyggelige amerikaneren som advarte oss om at når man kjøper en klokke på Amazon så hender det at selgeren overdriver;

Selv om det står at man kan svømme med klokken så gjelder det visstnok kun om man kan svømme uten!

Uansett, trenden som vi endringsagenter kan lese ut av begge disse kjøpene er at europeiske land nå velger europeiske leverandører. Kostnadene Dumold Trump’s villmannspolitikk påfører amerikanske leverandører begynner å vise seg. Som Espen Barth Eide sier det til VG denne uken; – Ukraina overgår oss alle i sin kunnskap om dronekrig.

De har lært oss hvor viktig innovasjonskraft er, hvor raskt de klarer å produsere store volum.

Her hjemme har landslagstrener Ståle Solbakken denne uken også pekt ut hvilke 26 fotballspillere som skal representere Norge i fotball VM, og i en nasjonalromatisk video med selveste kong Harald som presentatør ble de 26 avslørt.  Vi gratulerer alle og sender en spesiell hilsen til Martin Ødegård. Norges kaptein ble denne uken nemlig seriemester i England med sitt Arsenal, og selv om vi denne uken påpeker at det meste skjer i Oslo skal Arsenal allerede om en uke spille Champions League finale mot franske PSG i Budapest, Ungarn. La oss da ile til med å påeke at allerede denne helgen spilles finalen i UEFA Women’s Champions League og det skjer selvsagt i Oslo, nærmere bestemt Ullevaal Stadion.

Andre som kan feire er Renate Reinsve, på verdens største filmfestival i Cannes. I år har hun fått selskap av Marie Ulven (Girl in Red).  Marie spiller hovedrollen i filmen «Lave forventninger» som tro det ei ikke handler om Innovasjon Norge, men om Maja, en suksessfull artist som kollapser etter flere intense år i musikkbransjen. Utbrent, deprimert og blakk flytter hun hjem og møter en helt vanlig hverdag – langt unna rampelyset. Det handler om ambisjoner, støtteapparat, psykisk helse og jakten på mening i en verden preget av konstant SoMe-press.

I Cannes konkurrerer de i år med filmen Hell Grind. Denne filmen er verdens første helaftens spillefilm utelukkende laget av AI.  Oppstartselskapet Higgsfield har eksplodert inn på AI-scenen og blitt en av årets heteste nye enhjørninger og er allerede verdsatt til over 12 milliarder kroner. Nå kan de skryte av en verdensrekord, på kun 9 måneder har de skaffet seg 15 millioner brukere. Plattformen genererer visstnok 4,5 millioner AI-videoer daglig. For oss en viktig påminnelse om at nye AI-native selskaper kan vokse utrolig raskt og de vil endre bransjer langt raskere enn mange tror. Higgsfield kombinerer kraftige AI-modeller med et komplett økosystem for kommersiell videoproduksjon i AI-alderen, betydelig billigere og raskere enn dagens store studioer opererer. Her kan du se en video av hva de får til!

Ukas innovasjonsblomst går til årets vinner av Nordic Innovation Award, finske Weeefiner Oy og det norske Patentstyret som arrangerte finalen i Oslo. Vi håper de deler med de kreative hodene bak den innovative norske nasjonalromatiske videoen der Kong Harald avslørte våre 26 menn til årets Fotball -VM, – vi velger å tro at det ikke var AI som gjorde alt 🙂

Happy Friday og riktig god pinsehelg!

Vi har aldri hatt mer teknologi. Vi har aldri hatt mer kunnskap. Vi har aldri hatt flere muligheter. Og likevel opplever stadig flere mer stress, fragmentering og mindre tid til det som faktisk betyr noe. Det paradokset er utgangspunktet for Sommerro – en dag utenom det vanlige som MadeToGrow arrangerer i sommer.

Vi kontaktet MadeToGrow’s leder Sissel Naustdal og spurte hva deltagerene har i vente;

-Sommerro er ikke et seminar. Det er ikke en konferanse. Det er en opplevelsesbasert utforskning gjennom natur, refleksjon, interaktive oppgaver og simuleringer, samt felles matopplevelser. Og det er en dag viet alle som leder og som opplever at de står midt i spenningen mellom all teknologien og det som faktisk betyr noe.

Hva handler det egentlig om spør vi…

-Spørsmålet som ligger til grunn er enkelt, men likevel slett ikke så enkelt å svare på: Hva om fremtidens arbeidsliv ikke bare handler om smartere teknologi – men om smartere måter å leve, lede og organisere oss på?

Sissel utdyper tanken bak slik;

-Det er lett å bli fanget i en verden hvor hver dag blir mer fragmentert. E-poster, Slack, møter, notifikasjoner, data – det som skulle gjøre oss mer effektive, gjør oss mer stressede. Og når vi skal innovere, skal vi forretningsmessig telle hver time og skal vi samtidig bygge menneskelig tillit, hvor er det vi finner tiden?

-På Sommerro tar vi det spørsmålet på alvor. Ved å kombinere refleksjon, natur og konkrete oppgaver og simuleringer, inviteres du til å utforske hvordan vi faktisk kan utnytte menneskets potensial bedre – og skape mer reelle verdier, ikke bare mer aktivitet, smiler hun til oss.

En dag i Holmestrand

Arrangementet foregår på Gård Langeli Øvre i Holmestrand – et valg som signaliserer noe om hva dagen handler om. Ikke møterom og PowerPoint, men natur, stillhet og rom til å tenke – og ikke minst til de gode samtalene.

MadeToGrow, som står bak arrangementet er kjent for sitt arbeid med menneskers potensial og kulturell intelligens. Sissel Naustdal som i fjor kom ut med boken 5 M bringer sin erfaring inn i denne dagen – og dagen er i følge henne viet tre målgrupper;

1. Ledere som spør seg selv om de bruker tiden sin på det som betyr noe.
2. Innovatører som lurer på hvordan man faktisk får endringer gjennom når alt skal måles og optimaliseres og sist, men ikke minst…
3. Endringsagenter som ser gapet mellom hva alle sier de skal prioritere og hva de faktisk gjør.

Og ja – hvis vi i Innomag forstår opplegget rett: Det er også for deg som, midt i alt det moderne arbeidslivet tilbyr, savner litt mindre fragmentering og litt mer fokus på de gode samtalene og hva som virkelig teller.

Mer informasjon og påmelding finner du på Madetogrow.no‘s hjemmeside.

Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.

Spørsmålet er ikke om Norge skal ha datasentre. Spørsmålet er todelt: hvilke datasentre som skal få bruke knapp kraft og nettkapasitet, og hvordan sikrer at de bidrar til omstillingen av norsk økonomi? Vi må unngå ny eksport av råvarer under et digitalt merke. 

Debatten om datasentre i Norge har i stor grad fulgt to spor: enten som en diskusjon om nødvendig digital infrastruktur, eller som kritikk av høyt kraftforbruk og svake ringvirkninger. Felles for begge er at de i liten grad tar utgangspunkt i det som nå er det avgjørende premisset: at kraften er knapp. I 2025 ble det lansert en nasjonal datasenterstrategi, Stortinget behandlet forslag om konsesjonssystem, og Teknologirådet nedsatte en ekspertgruppe som skal levere rapport sommeren 2026. Likevel er debatten fortsatt mer preget av enkeltprosjekter enn av en samlet strategi for hva datasentre skal bety for norsk økonomisk omstilling. 

Når kraften er knapp, er ikke datasentre først og fremst et næringspolitisk spørsmål. Det er et fordelingsspørsmål. Nettilgang må derfor prioriteres etter samfunnsnytte. 

Uten tydelige kriterier vil utfallet i praksis bestemmes av hvem som kommer først i køen. Ikke av hva som skaper størst verdi for samfunnet. 

Norge trenger en sterk digital infrastruktur. Vi trenger lagring, regnekraft, skytjenester og teknologimiljøer som kan styrke produktivitet, beredskap og konkurransekraft. Men ikke all etterspørsel etter kraft har samme verdi. 

Noen datasentre kan styrke norsk sikkerhet, digital suverenitet, kompetanse og verdiskaping. Andre vil i praksis binde opp kraft og nettkapasitet uten tilsvarende bidrag. Hvis politikken ikke skiller mellom disse, er det ikke markedet som svikter – det er politikken. 

Datasentre er ikke et naturfenomen. De er et politisk valg!

I dag står Norge i en reell konflikt mellom ulike hensyn. Husholdninger, eksisterende industri, ny grønn industri, forsvar, transport og digital infrastruktur konkurrerer alle om den samme kraften. Da kan ikke svaret være at første mann til mølla skal få sin kraft. Tallene er betegnende: datasentre står allerede for 40 prosent av reservert kapasitet i kraftnettet, og samlede søknader overskrider Norges årlige totalproduksjon. Bare Stargate Norway i Narvik – et samarbeid mellom Aker, N-scale og OpenAI – planlegger en kapasitet på 520 MW, større enn alle eksisterende norske datasentre til sammen. Forsvarsinstitusjonene opplever allerede at de taper prioritetskampen om kraft til datasentre. 

Et datasenter bør bare prioriteres hvis det oppfyller minst én av følgende fire betingelser: 

1. Det skaper dokumenterbar verdiskaping i Norge, utover selve strømforbruket. 
2. Det bidrar til nasjonal kontroll over data, teknologi eller beredskap. 
3. Det utløser positive ringvirkninger som ikke ville oppstått ellers. 
4. Det bygger kompetansemiljøer og utdanningskapasitet i Norge som styrker omstillingen til en kunnskapsbasert økonomi etter olje. 

Hvis svaret er nei, bør prosjektet ikke gå foran andre anvendelser av kraften. 

Det er også nødvendig å se på verdikjeden. Norge kan ikke nøye seg med å levere ren kraft og kjølig klima, mens andre tar eierskap, kompetanse og plattforminntekter. Da reduseres vi nok en gang til en leverandør av innsatsfaktorer i en verdikjede vi ikke kontrollerer. SSB peker på at datasenternæringen sysselsetter færre per kWh enn tradisjonell kraftintensiv industri og at verdiskapingen per energienhet er avtakende. Det betyr at datasentre uten forankring i norsk kompetanse og eierskap kan bli et teknologisk motstykke til råvareksporten vi alltid har søkt å komme oss videre fra. Omstillingen av norsk økonomi krever at vi bruker digitalisering til å bygge ny konkurransekraft. Ikke til å subsidiere andres. 

Det samme gjelder risiko. Når store etableringer fremstilles som lokale vekstmotorer, er det lett å anta at enhver investering er en gevinst. Slik er det ikke. Kommuner og regioner må ikke gjøres avhengige av én aktør, én teknologi eller én bølge i kapitalmarkedet. Også digital industri krever risikoforståelse. 

Norge har gode forutsetninger for å bygge en sterk digital eksportnæring. Men forutsetninger er ikke strategi. Perspektivmeldingen er tydelig: Norge må omstille seg fra en petroleumøkonomi til en bredere kunnskapsbasert økonomi. Digitalisering er ikke et sidespor i den omstillingen – det er selve aksen den må dreie rundt. Datasentre kan være en del av dette.  

Aker Nscales avtale med UiT om 100 millioner til KI-kompetanse i Nord-Norge er et eksempel på hva som er mulig når næringslivet forplikter seg til mer enn strømforbruk. Det må bli normen, ikke unntaket. Andre land har allerede forstått dette: Danmark, Finland og Nederland har alle innført nasjonale rammeverk som kobler datasentertilgang til konkrete krav om energieffektivitet, varmeutnyttelse og lokal verdibygging. Norge har en strategi. Det vi mangler, er et prioriteringsregime som oversetter strategien til handling. 

Norge valgte i 1971 å ikke la oljeselskapene bestemme hvem som fikk bore og hvem som fikk tjene. Den beslutningen la grunnlaget for velferdsstatens finansiering i femti år. Den gang handlet det om å eie ressursene. Nå handler det om å eie kompetansen, dataene og plattformene og om å bruke kraften vår til å bygge en økonomi som kan finansiere velferd også etter at oljefondet en dag ikke strekker til. 

Nå trenger vi en tilsvarende beslutning for kraftnettet. En beslutning om at kraften skal prioriteres til det som bygger fremtidens kunnskapsøkonomi og ikke til det som gjentar gårsdagens ressurslogikk i digitalt format. 

Kraften er for verdifull til å overlates til tilfeldighetene. 

Vi sitter her på berget og ser utover havet og ser milliardene forsvinne, både i fabrikk konkurser, renteøkninger og i lommene på investorer som har gitt opp å forstå norsk næringspolitikk og flytter sørover.  Slik mister vi for hver måned som går verdifull privat kapital og investorer som tør å satse.

Denne uken mistet vi også en av Norges største næringslivsledere, i en alder av kun 69 år var det «Game Over» for Stein Erik Hagen. Endringsagenten, lederen og levemannen med en av landets største lommebøker gikk over i historiebøkene, – og godordene flommet fra både politikere og næringslivsledere.

Vi husker fortsatt kraften han utstrålte over middagsbordet etter et innlegg på en First Tuesday samling for over 20 år siden, men tenker samtidig at det er trist at vi her til lands har en lei tendens til å vente med godordene til det er for sent.

Godord har det i hvert fall ikke manglet på fra regjeringens side når det gjelder batterisatsningen Morrow i Arendal. Ikke statlig kapital heller, over 2,8 milliarder har ulike offentlige aktører og virkemiddelkameratene Innovasjon Norge og SIVA stilt opp med.  Mens gründere flest må klare seg uten statlig hjelp var det åpenbart åpne sluser for tidligere næringsminister Jan Kristian Vestre’s personlige prestisjeprosjekt. Det manglet ikke på advarsler!  Vi husker at redaktør Trygve Hegnar i Finansavisen skrev at han vurderte å starte Hegnars batterifabrikk siden staten lovet å ta risikoen, mens Hegnar selv skulle få gevinsten.

Vi minner om at for de fleste gründere er det motsatt, dagens næringspolitikk medfører at de som oftest er alene om risikoen, mens staten krever en stor del av innsatsen fra dag 1 i form av skatter, avgifter og pålagte kostnader.

Næringsminister Cecilie Myrseth pekte i NRK’s Debatten på at innovasjon innebærer at man av og til feiler, og det er jo en korretkt betraktning. Vi skulle ønske hun derfor også forstod at det er nettopp derfor risikokapital fra private må behandles som investeringer som fortjener skattefritak, slik de fleste andre land praktiserer. Vi har i mange år pekt på at Norge burde innføre en ordning omtrent slik den er i England, der kan investorene trekke halve beløpet de investerer av på skatten, ordningen heter SEIS og store deler av Europa har mer eller mindre tilsvarende ordninger.

Ukas frekkeste må være Arendals ordfører Inger Brokka de Ruiter fra SV som mente at batteri-konkursen er Fremskrittspartiets skyld. Når man representerer partiet med egen Wall of Shame over de som faktisk skaper arbeidsplasser her til lands fortjener slike påstander betegnelsen Frekkere enn flatlusa.

Vi klør oss også litt i hodet over årets lønnsforhandlinger.  Neida, vi tror IKKE det skyldes flatlus! Årsaken skyldes årets store stridspørsmål om hvem som skal måtte legge ut sykepengene som NAV ikke klarer å betale i tide. Det er slik vi ser det utrolig at ingen påpeker det hårreisende i at SMB virksomheter med få ansatte og syltynne marginer skal måtte legge ut penger for en offentlig etat som har est ut til å bli over 22 000 medarbeidere.

Hvorfor peker ingen på det reelle problemet og stiller spørsmålet; Hvordan innovere slik at NAV kan betale raskt nok og riktig nok?

Det Minner oss om han som dro til bokhandelen og kjøpte boka  ‘How to Solve 50% of Your Problems,’. Med åpenbar logisk sans kjøpte han to og håpet å bli kvitt alle problemene!

Siden vi er innom NAV så kom denne uken også nyheten om at Hans Christian Holte blir ny KI-sjef. Vi kjenner den tidligere NAV sjefen som en dyktig og digitalt oppegående leder, men mener det siste Norge trenger er nok en statlig enhet som skal rapportere inn til et Digitaliseringsdirektorat som slett ikke har innsett hvor raskt utviklingen nå går. Tross alt har aktører som Abelia, Dataforeningen,  Digital Norway, Open Innovation Lab of Norway og Teknologirådet og mange flere allerede i flere år vært opptatt av hvordan norske virksomheter skal lykkes med AI. Vi ønsker ham likevel til lykke i jobben og håper Holte innser at veien til økt fart går gjennom samarbeid og konkrete grep, og uten økt fart blir KI Norge en nedtur for den tidligere DIFI-sjefen og Skattedirektøren.

Ukas nedtur stod vel Norges Bank sjefen Ida Wolden Backe for da hun i går valgte å sette opp renten. Årsaken er åpenbar. Hun vil inflasjonen til livs, men det merkelige er at norske politikere ikke ser mer på hva broderfolket i øst holder på med. Inflasjonen i Sverige ble nemlig halvert fra 1,6 prosent i mars til 0,8 prosent i april, viser en foreløpig beregning fra Statistiska centralbyrån (SCB) og Søta bror har nå en rente på kun 1,75%.

Det ville vært noe for Støre og Stoltenberg som nå må ta til seg ordene fra sin egen næringsminister og innrømme at de har både feilet og løyet til oss nordmenn når de lovet oss lavere rente i bytte mot våre stemmer.

Det stemte åpenbart ikke!

Før vi gir oss må vi svinge innom USA og Dumold Trump som ikke bare kriger med Iran, han ligger også i krig med talkshowverten Jimmy Kimmel. Han har nå krevd at programlederen skal miste jobben og viser med det det amerikanske folk at humor kan være et kraftig våpen. Sjekk hans svar her.

Ukas innovasjonsblomst går nettopp til Jimmy Kimmel som fortsetter med sine humoristiske ebetraktninger om all galskapen Dumold Trump finner på, – og vi håper han deler blomsten med Hans Christian Holte som nå går løs på en viktig jobb for å sikre at Norge gjør seg klar til å møte fremtiden. Han har langt dårligere tid enn mange tror!

Happy Friday og riktig god helg!

Denne uken meldte Morrow Batteries ASA at selskapet går konkurs. Det er en tung beskjed fra et av Norges mest ambisiøse forsøk på å bygge en europeisk batteriindustri hjemmefra. Men bak konkursvedtaket ligger en kompleks virkelighet som forteller mer om det globale batterimarkedet enn om norsk innovasjonsevne.

Siden oppstarten i 2020 har Morrow arbeidet målrettet med å etablere industriell produksjon av bærekraftige battericeller i Norge. De har utviklet teknologi for LFP og høyvolts LNMO-X batterier, fokusert på å redusere karbonavtrykket ved å produsere med 100 prosent fornybar energi. Nå – etter nylig å ha sikret seg en langsiktig leveringsavtale med den finske Proventia og sin første kommersielle kontrakt innenfor forsvarsektoren – ser det ut til at pengene løp ut før resultatet kunne realiseres.

Det er ikke mangel på vilje – det er mangel på tid og penger

Styret og ledelsen i Morrow gjorde i følge sin egen pressemelding det som skal gjøres: de jobbet intenst for å finne løsninger. De forhandlet med eksisterende eiere, søkte nye industrielle og finansielle investorer, og var i dialog med offentlige aktører. Potensielle egenkapitalinnskudd, gjeldsfinansiering og strukturelle løsninger ble drøftet. Men ingen av disse posisjoneringene nådde åpenbart i mål innenfor tidsrammen som likviditeten tillot.

De mener selv at dette ikke kan anses som en innovasjonsfiasko. Det er en finansieringsfiasko – eller rettere sagt: et møte mellom ambisjon og realitet i et marked som har endret seg dramatisk mens Morrow bygget fabrikken.

Batteriboblen som spratt

Morrow oppstod i en tid da verden så batterier som fremtiden – og det var riktig. Det er fortsatt riktig. Men i løpet av de siste årene har det globale batterimarkedet endret seg. Prisene har falt, konkurransen har intensivert seg, og investeringsmiljøet har blitt mer restriktivt. For et selskap i en tidlig og kapitalintensiv industrialiseringsfase var dette en perfekt storm.

Morrow har mottatt omtrent 3,3 milliarder kroner fra eiere som Å Energi, Siemens Financial Services, ABB, Maj Invest, Nysnø og Noah. Innovasjon Norge har bidratt med 550 millioner kroner i lån. Siva investerte 542 millioner kroner i en spesialisert fabrikkbygging. Til sammen handler dette om betydelige offentlige og private ressurser som nå står igjen som kostnad.

Det er en hard lærdom, men en viktig: kapitalintensive teknologiventures i tidlige faser tåler ikke både høye kostnader, markedsturbulens og begrenset tid. Du må velge – eller du må være veldig heldig.

Teknologien består, men hvem tar over?

Vi i InnoMag ser konturene av det samme som skjedde da bilfabrikken Think gikk konkurs og ble solgt ut av landet i flere omganger for over 20 år siden. Kan det være at Morrow nå også selges til utlandet?

Ann Christin Andersen, styreleder i Morrow, sier det slik i sin egen pressemeldingklart:

«Developments in the global battery market, combined with the capital requirements inherent in an early industrialization phase, have made this journey far more challenging than anticipated. We have worked intensively to find a sustainable solution but have not succeeded in securing sufficient financing within the timeframe available. At the same time, we are proud of what our employees have achieved – they have built a factory and developed technology that will hopefully prove valuable to Europe’s growing battery sector»

En ting er sikkert, behovet for europeisk batterikapasitet er ikke mindre nå enn det var for to år siden!

Hva lærer vi?

For norsk innovasjonspolitikk og for de som investerer i tidligfasebedrifter, vil dette utvilsomt bli et viktig Case Study.

Det sier noe om hvor vanskelig det er å bygge en ny industri. Det sier også noe om at politikere bør holde seg for gode for å peke ut vinnere, og i stedet overlate slikt til private investorer. Jon Fold Von Bülow, fungerende administrerende direktør i Morrow, avslutter med ord som det er verdt å merke seg:

«Konkurs er ikke det samme som fiasko. Og for Europa – som desperat trenger batterikapasitet – kan denne teknologien og denne fabrikken få et nytt liv under nye eiere.»

Uansett, et kapittel er over og mange medarbeidere har mistet sin arbeidsplass – og SV’s varaordfører legger skylden på Fremskrittspartiet. DET må i hveert fall kunne kalles å rette baker for smed!

Denne kronikken er skrevet av Karl Egil Stubsjøen, seniorrådgiver i A-2 Norge.

Spørsmålet om å overlate IT til eksterne aktører handler ikke lenger bare om kostnader og kompetanse. Det handler om styring: Hvem kontrollerer virksomhetens kritiske funksjoner – og hvem setter premissene?

TOMRA gjør det igjen. Etter å ha blitt kåret til Norges mest innovative virksomhet  2025, har Asker-selskapet nå sikret seg iF Design Gold Award 2026 for sin revolusjonære TOMRA R2-maskin. Prisen henger høyt, kun åtte norske produkter har vunnet prisen siden 1954.

Prisen ble tildelt ved iF Design Award Night i Berlin denne uken, og hyller TOMRA R2 – en såkalt multifeed-resirkuleringmaskin som omdefiner hvordan mennesker returnerer flasker og bokser. Vi har skrevet om denne innovative maskinen tidligere, du kan lese saken her.

Ifølge juryen er det elegant design kombinert med intuitiv bruk som gjør den spesiell:

«This reverse vending machine turns the process of returning bottles into a seamless, universally accessible experience. Intuitive interaction and elegant engineering take the hassle out of recycling, turning an environmental obligation into a fast, clean, and convenient experience. This is a great example of universal design principles deployed in everyday life.»

Det er ikke tilfeldig. Bak TOMRA R2 står et design- og R&D-team som har gjort det som mange synes umulig: gjort det enkelt og behagelig å resirkulere.

Fra sirkulær økonomi til sensorteknologi

TOMRA har i over 50 år stått i spissen for å gjøre verden mer sirkulær. De kombinerer banebrytende sensorteknologi med en klar visjon om smartere ressursbruk – og gjorde dette til en global standard. Som vi skrev da de ble kåret til årets mest innovative virksomhet i desember:

«Med løsninger som brukes globalt setter de standarden for sirkulær økonomi og bidrar konkret til å redusere avfall, øke resirkulering og skape mer bærekraftige verdikjeder.»

Med denne prisen viser TOMRA kontinuerlig innovasjonskraft. De blir ikke liggende på gamle laurblad. Nylig åpnet de Områ på Holtskogen for å styrke plastgjenvinningen her til lands. De tør å teste nye områder – fra klær til pappbegre. Og nå – med en iF Gold Award – beviser de at det de gjør ikke bare fungerer, det ser også bra ut.

Vi i InnoMag gratulerer Tomra med den høythengende prisen.

Humor finnes de merkeligste steder, det gjelder både Toten, Washington og på Stortinget. Denne uken har det for eksempel vært folkeavstemming i de tre kommunene Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten. Årsaken er at ordfører Bror Helgestad og Hans Olav Sethne i Østre Toten har turt å tenke nytt, men redselen mot endring og stordriftsfordeler sitter dypt i flatbygdene på vestsiden av Mjøsa…

Det er også 1. mai i morgen og en festdag for alle arbeidere i små og store virksomheter, så derfor får du nyhetsbrevet allerede i dag. ENJOY!

Det humoristiske på Toten er selvsagt at Helgestad og Sethne representerer Senterpartiet, partiet som ellers er kjent for slett ikke å ville slå sammen en eneste liten grend. Realiteten er at over 70 av Norges 357 kommuner har færre enn 2000 innbyggere og åpenbart er skrudd sammen for en tidsepoke som er forbi (lille Utsira, har kun 217 innbyggere!). Vi heier på Østre Toten ordføreren, men som enhver endringsagent vet er det knalltøft å tenke innovativt og nytt når motkreftene samler seg.

Vi innrømmer at vi følte litt med hun som hevdet på nrk at Vestre Toten risikerte å havne litt i utkanten. Det problemet unngår hun selvsagt om hun velger å fortsette med sitt eget rådhus der ute i utkanten. NOT!

Resultatet i ukas folkeavstemming var et klart NEI til sammenslåing, men den er likevel kun av det rådgivende slaget. Om det likevel blir kommunesammenslåing vil bli avgjort i de tre kommunestyremøtene i mai.

I Norge er vi åpenbart glade i omkamper og denne uken hersket det huskestue med forvirring på høyt nivå på Stortinget. At Arbeiderpartiet ikke likte dieselkuttet som kom på plass for noen uker siden vet jo alle, men at Høyre snur kun dager før kuttene skulle tre i kraft virker både uklokt og vinglete.

Det etterlatte inntrykket blir dessverre at våre valgte politikere risikerer å gjøre seg selv til latter.

Vi mistenker at statsminister Jonas Gahr Støre som i går møtte aksjonister fra «Dieselbrølet» og uttalte at han har «sans for at de sier fra» ler godt av det hele. Likevel, for oss endringsagenter er det lite humor i slike omkamper når regjeringen og Stortinget i stedet burde fokusere på konkrete tiltak for å øke vår nasjonale  innovasjonskraft og tilgang på tilgjengelig risikokapital.

Vi mener at Frustrasjonen over de høye dieselkostnadene er småtteri sammenlignet med skadevirkningene av den næringslivspolitikken som nå føres!

En vanvittig huskestue av en fotballkamp ble vi også vitne til denne uken da PSG og Bayern Munchen barket sammen en sen kveldstime i en fotballfest i Paris. Kanksje tidenes beste kamp mellom to giganter som begge bød opp til festforestilling. Her har du høydepunktene ferdig servert. Med utrolige ni mål og 5-4 til PSG er det meste fortatt åpent når omkampen skal spilles til uka. Det handler om hvem som skal få spille finalen i Champions League i Budapest lørdag den 30. mai.

Gårsdagens kamp mellom Arsenal og Atletico Madrid endte uavgjort 1-1, og var definitivt ikke like underholdende. Koblingen til norske Stortingspolitikeres stemmegiving er muligens syltynn, men vi minnes treneren som frustrert ropte til sine spillere etter kampen;

«I TOLD YOU TO PLAY LIKE NEVER BEFORE, NOT PLAY LIKE YOU’VE NEVER PLAYED BEFORE»

I USA har Dumold Trump denne uken fått besøk av kong Charles og hans dronning Camilla. I landet der millioner går i gatene under parolen NO KINGS i en politisk protestbevegelse mot Dumold Trumps politikk og opptreden ligger det jo humor i slikt også. Kong Charles klarer jo som kjent i motsetning til USA’s president både å holde en intelligent tale og dessuten innehar den engelske kongen noe som tro det eller ei kan betegnes som humoristisk sans. Her er høydepunktene fra hans tale i det hvite hus.

Trump har jo selvsagt ikke holdt seg unna bråk. Det ville vært bra naivt å tro. Denne uken  sparket han de 24 medlemmene av National Science Board. Sammen setter de den strategiske retningen og fordeler omtrent 9 milliarder dollar årlig i føderal forskningsfinansiering, godkjenner budsjettforslagene og autoriserer nye store programmer. Det handler egentlig om å skille vitenskap fra politisk press og sikre stabilitet i støtten over tid.

Det handler både om uavhengighet og ansvarlighet, men slikt står jo ikke høyt i kurs hos Dumold Trump!

Ukas viktigste sak for oss endringsagenter er nok likevel avtalen om at Microsoft og OpenAI avslutter ekteskapet, men fortsetter å bo sammen. De har reforhandlet avtalen og det er nå slutt på at Microsoft har eksklusiv tilgang til alle OpenAIs produkter og i løpet av året går de sannsynligvis på børs, men før det skal Sam Altman møte verdens rikeste mann, Elon Musk i retten. DET blir nok en huskestue av dimensjoner!

Ukas innovasjonsblomst går til Bror Helgestad og Hans Olav Sethne og de 26 fotballkunstnere som var i aksjon på Parc des Princes i Paris tirsdag kveld. Vi har sansen for dyktige endringsagenter som jakter resultater i stedet for å nøye seg med småspill på midtbanen!

There been times that I thought I couldn’t last for long
But now I think I’m able to carry on
It’s been a long, a long time coming
But I know a change gonna come, oh yes it will.

—Sam Cooke, 1954

Happy 1. mai og riktig god helg!

Denne uken kom finværet og sommertemperaturene sydover fra Tromsø til oss søringan, – og uterestaurantene gravde frem både stoler og tappekraner.  Noen av oss feiret også den globale innovasjonsdagen, mens andre dro til Hokksund for å se en hvit hval på ville veier. Hokksund er normalt ikke stedet man «hvalfarter» til!

Vi har jo sansen for alle som tør å gå eller svømme motstrøms, men i dette tilfelle vil vi nok anbefale hvithvalen som noen vittige sjeler har begynt å kalle «Prince of Whales» om å skifte kurs før det er for sent.

Denne uken samles også EU toppene på ferieøya Kypros i partybyen Ayia Napa og der står både Ukraina, sikkerhet, samarbeid og et felles europeisk innovasjonsløft på agendaen. Her hjemme stikker gigantlånet til Ukraina av med overskriftene, men vi endringsagenter er mer opptatt av EU’s innsats for å bedre Europas konkurranseevne. De diskuterer også et nytt Superfond.  Fondet skal fungere som en felles finansieringspott for virksomheter som utvikler, tester og tar i bruk innovativ teknologi – fra idéstadiet til fullskala industrialisering.  Våre venner internasjonalt er på ballen, og her bør Norge definitivt komme på banen.

Det mange ønsker seg er en felles tappekran som hjelper innovative virksomheter med både sårt tiltrengt kapital, lån, garantier og annet som vekstselskaper kunne ønske seg. I Norge nærmer Innovasjon Norge seg nå 10 milliarder, men selv med 660 ansatte er det rom for forbedring,vi tør påstå at det rommet er stort!

NRK fortsetter denne uken reisen inn i total irrelevans med en nyhetsformidling som minner mer og mer om Norge rundt. Onsdag meldte de at Slottet hadde inntekter på 290,6 Millioner NOK ifjor, men dette er jo beløpet som statskassen tappes med og prisen vi nordmenn betaler for å beholde et kongehus i full oppløsning.

Vi har sagt det lenge, la oss utnevne sympatiske kronprins Håkon til president for en 5 års periode og avslutte dette forhistoriske fjolleriet. Da unngår vi også å ende opp med en dronning som har vist at hun slett ikke er egnet.

Magasinet Kapital fortjener derimot ros denne uken for sine avsløringer om måten UD har brukt milliarder av våre skattekroner på tvilsomme stiftelser. Ikke minst har det gått enorme beløp til «gode formål» der ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul har hatt sin egen tappekran. Kapitals avsløring om at Jens Stoltenbergs kone, Ingrid Schulerud har feriert gratis i ekteparets luksusvilla i Hellas lukter vondt og hvem har egentlig betalt denne luksusvillaen? Det tar seg slik vi ser det dårlig ut når finansministeren glemmer å opplyse om slikt, og enda dårligere at UD ansatte Schulerud nekter å svare…

Kameraderiet i Arbeiderpartiet stikker åpenbart dypt og tapet av skjulte fordeler svir nok…

Denne uken feiret noen av oss også verdens innovasjonsdag, eller World Creativity & Innovation Day. En dag dedikert til å feire kreativitetens og innovasjonens kraft. Først feiret av FN i 2018 er dette en dag som understreker hvordan nye ideer, løsninger og måter å tenke på er avgjørende for å møte globale utfordringer – fra klimaendringer til sosial ulikhet.  For endringsagenter representerer denne dagen noe mer enn bare en markering. Den er en påminnelse om at fremgang ikke skjer av seg selv.

Den skapes av mennesker som tør å stille spørsmål ved det etablerte, som utfordrer status quo, og som aktivt søker bedre løsninger.

For endringsagenter er dette kjernen: evnen til å se muligheter der andre ser begrensninger. I en verden preget av rask endring og komplekse utfordringer er behovet for innovasjon større enn noen gang. Verdens innovasjonsdag forsøker å løfte frem de som våger å tenke annerledes – og handler deretter.

Ukas viktigste nyhet for oss endringsagenter er sannsynligvis nyheten om at Apple sjefen Tim Cook gir seg. Vi husker godt at da Steve Jobs døde for 15 år siden mente mange at Apple’s storhetstid var over, men Tim Cook har danset seg på jobb og vist en hel verden at man kan bygge store verdier på viktige innovasjoner og en innovativ kultur. Selskapet var det første i verden som passerte 1 trillion dollar i verdi og i denne utmerkede kronikken fra professor Tor W. Andreassen dykker han ned i Tim’s reise.

Warren Buffett sa det godt i en av sine mange taler; The best job is the one you’d do even if you didn’t need the money— the one that makes you tap dance to work every day.

Ideen om en biografisk film om en annen dyktig danser og artist, Michael Jackson der han spilles av sin egen nevø kan virke både kreativ og innovativ, men i dette tilfelle temmelig mislykket.  «Michael», filmen det er snakk om, traff Norge denne uken, men sjelden har vi sett en film få så massiv kritikk.

Lærdommen er at det er ikke nok å være kreativ, man må ta sitt publikum på alvor også!

Det er sikkert upassende å nevne den gangen Michael Jackson og Jeffrey Epstein gikk på bar sammen, – de snudde visstnok i døren fordi de oppdaget skiltet om at baren kun var for de over 18 år…

Ukas innovasjonsblomst går til Apple’s Tim Cook for å ha vist oss alle hvordan man bygger verdier over tid og vi håper han deler med norske Axaz. Onsdag imponerte de med en konferanse, TRANSFORMASJON 2026 der deltagerne ble servert en rekke gode innlegg fra aktører som Kim Jarno-Kristiansen, CEO i Axaz og Alexander Dahl, Laerdal Medical samt Silvija Seres som har skrevet en viktig kronikk denne uken. De var ikke alene, både Norges ledende tidlig fase investor Trond Riiber Knudsen, Espen Braathe i GS1 Norway og Schibsteds dyktige Ola Stenberg, samt Gunn Inger Hansen, CEO i Cutters bidro med viktig innsikt. Det gjorde blant andre bra navn også Jo Inge Saakvite fra Forsvaret og USBL’s Julija Molandsveen som imponerte med klokkeklare råd. Dagen ble kyndig ledet av en av landets desidert beste konfransierer, Francois Sibbald. De fortjener alle en blomst slik vi ser det!

I en tid hvor endringene skjer stadig raskere stiger også verdien av å lære av andres erfaringer!

Happy Friday og riktig god helg!

Nok en viktig kronikk av Silvija Seres, teknologi og strategisk rådgiver

Kampen om dollaren flyttes nå fra sentralbanker til digitale betalingssystemer. Kina bygger aktivt ny infrastruktur, mens USA risikerer å bremse sin egen gjennom regulering.

En intens dragkamp pågår i Washington om stablecoins, digitale dollar som kan flyttes globalt i sanntid. Banker arbeider for å begrense muligheten til å gi rente på slike beholdninger, og kan risikere å miste opptil 6,6 billioner dollar i innskudd dersom stablecoins tilbyr avkastning. Teknologiselskaper argumenterer for det motsatte, ledet av Brian Armstrong i Coinbase.

Konflikten er også personlig. Jamie Dimon i JPMorgan Chase advarer om regulatorisk risiko, samtidig som han avfeide Armstrong som «full av dritt» under et møte i Davos i januar.

Dette er en diskusjon som handler til sist om hvordan dollaren skal fungere i en digital økonomi. Utfallet påvirker hvilke valutaer og hvilken infrastruktur som faktisk brukes i det nye overnasjonale, globale, digitale betalingssystemet.

Rente på digitale penger er et sentralt virkemiddel. En bedrift som holder likviditet i dollar, vil foretrekke løsninger som gir både fleksibilitet og avkastning. Når denne muligheten begrenses, svekkes insentivet til å bruke dollar i nye betalingsnettverk.

Samtidig beveger Kina seg raskt. I fjor sommer advarte Wang Yongli i Bank of China om at stablecoins styrker dollarens rolle globalt og oppfordret til å akselerere utviklingen av digital yuan. 1. januar lanserte landets sentralbank en rente­bærende versjon av sin digitale valuta, e-CNY. Digitale lommebøker får funksjon som sparekontoer, med direkte avkastning til brukeren.

Valutaen er koblet til mBridge, et system for grensekryssende oppgjør utenfor SWIFT. Bedrifter kan handle direkte mellom land uten å gå via dollarbaserte nettverk, samtidig som likviditeten utnyttes bedre. Volumet i mBridge har nå passert 55,5 milliarder dollar, en 2 500-dobling siden 2022, der den digitale yuanen står for rundt 95 prosent av volumet. Dette gir Kina en mulighet til å bygge et finansielt økosystem der valuta, betaling og handel henger sammen. Strategien er rettet mot bruk, med daglige beslutninger om oppgjør og likviditet.

USA har allerede et svar i form av stablecoins. De utstedes av private aktører og er støttet av dollarreserver eller statsobligasjoner. De gjør dollaren tilgjengelig i nye nettverk. Forskjellen mellom e-CNY og stablecoins ligger i distribusjon. Den digitale yuanen er statlig og integrert i Kinas finansielle arkitektur. Stablecoins er markedsdrevne og distribueres gjennom globale plattformer som Coinbase.

Blockchain er infrastrukturen for dette skiftet. Teknologien muliggjør direkte oppgjør, programmerbare betalinger og integrasjon av finans i digitale tjenester. Oppgjør skjer kontinuerlig, og likviditet kan styres i sanntid. Stablecoins gjør dollar tilgjengelig uten korrespondentbanker og tradisjonelle oppgjørskjeder. En betaling mellom to selskaper i ulike land kan gjennomføres på minutter, med lavere kostnad og full sporbarhet.

Dette forklarer hvorfor teknologiselskaper presser på. Kontroll over distribusjon av penger blir en forlengelse av digitale plattformer, som Mastercard sitt nylige oppkjøp av BVNK for 1,8 milliarder dollar illustrerer. Stablecoin-markedet kan vokse til 4 billioner dollar innen 2030, ifølge Citigroup. Likevel bremses utviklingen innenfra.

Når distribusjonen av digitale dollar svekkes, styrkes alternative systemer. USA risikerer å redusere rekkevidden av sin egen valuta for å beskytte etablerte inntektsstrømmer. Valutaer taper ikke først tillit. De taper distribusjon.

For Norge er dette en endring i rammebetingelser. Norske banker opererer i et effektivt nasjonalt system, men konkurransen flyttes til globale nettverk der kostnad, hastighet og tilgjengelighet standardiseres.

En norsk eksportbedrift vil møte krav om raskere oppgjør. Likviditet kan utnyttes mer effektivt, og arbeidskapital blir et operativt konkurranseparameter. Norske banker møter aktører som distribuerer finans gjennom programvare og plattformer. Betaling og oppgjør integreres der kunden allerede er.

USA kan bli den første stormakten som regulerer bort sin egen valuta, mens Kina bygger et system som faktisk brukes. Resten avgjøres ikke i Washington – men i hver eneste betaling som ikke går i dollar. Og vi i Norge risikerer å bli stående igjen som maktesløse pristakere i andres systemer.

Denne kronikken er skrevet av Silvija Seres | web work: silvijaseres.net | web invest: technorocks.com | mobile +47 4004 9005