Nok en viktig kronikk av Arne Krokan, professor emeritus NTNU, Norsk Teknisk Vitenskapsakademi og medlem av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd
Digitale plattformer og AI-agenter endrer konkurransen i næringslivet. Nå er det algoritmene og de som bygger infrastruktur som setter premissene – ikke tradisjonelle aktører. For å lykkes må norske bedrifter forstå hvordan data, nettverk og ekstremt lave koordineringskostnader flytter makten i markedet.
Det er i hovedsak to grunner til at de fleste av oss jobber gjennom en organisasjon og ikke bare for oss selv. Den ene er at jobben er for stor til at vi kan greie den alene og den andre er at den krever annen kompetanse enn vi besitter selv.
Når vi må bruke flere mennesker for å løse større oppgaver, som å bygge et hus, utvikle og drifte et omfattende datasystem eller «drifte» en kommune, påtar vi oss to krevende oppgaver. Arbeidet må deles på en hensiktsmessig måte mellom ulike aktører, og de ulike aktørenes bidrag må koordineres for mest mulig effektivitet.
Ronald Coase viste at det lønner seg å organisere oppgaveløsning gjennom organisasjoner dersom transaksjons- og koordineringskostnadene er mindre enn gjennom å løse oppgavene i markedet, det vil si kjøpe tjenester eller leie inn personer som kan ivareta de ønskede oppgavene.
Coase beskrev dette i en tid da verdens industrier fremdeles var i vekst, der mange oppgaver fremdeles ble løst i sin helhet av håndverkere og der papir og møter var de viktigste teknologiene for koordinering.
Etter internetts fremvekst for bare 30 år siden, ble forutsetningene både for arbeidsdeling og koordinering endret fundamentalt, da i prinsippet alt kunnskapsarbeid kunne utføres uavhengig av sted, men ikke helt i forhold til tid, siden de fremdeles måtte koordineres til en større helhet.
Gjennom tidene har disse prosessene blitt institusjonalisert gjennom tilgang til støttesystemer for kommunikasjon, regnskap, logistikk og produksjon. Samtidig har det offentliges krav til hvordan oppgaver skal gjennomføres og dokumenteres blitt stadig mer omfattende, og dermed krevende å leve opp til. Dette har ført til mer omfattende kontrollsystemer og ikke minst rapporteringer, der det som eksempel nå kreves av bedrifters årsregnskap rapporteres direkte fra et regnskapssystem.
Tillit er i økende grad erstattet av kontroll, og krav til rapporteringer utvidet fra bare å gjelde regnskap til også å gjelde likestilling og klima/utslipp i tillegg til en rekke andre forhold.
Virksomheter som er spesialisert i å bygge støttesystemer for organisasjoner hjelper oss med å løse oppgaver som dokumentproduksjon, presentasjon og analyse, logistikk, markedsføring/salg, regnskap, rekruttering, opplæring og kompetansebygging. Slike virksomheter vokser gjennom konsolidering, organisk vekst og oppkjøp. For i den digitale økonomien er det slik at »the winner takes it all».
I en tid der teknologi er den viktigste drivkraften for å redusere friksjon i økonomien, skaper små forskjeller og fordeler store effekter over tid, fordi de forsterkes gjennom aggregerte nettverkseffekter og tilknytning til globale nettverk. Det er denne effekten som har skapt mange av tech-milliardærene i USA gjennom fremvekst av plattformøkonomien og det som Zuboff kalte for «overvåkingsøkonomi», der data blir omsatt til løpende inntekter.
De siste tre årene har denne utviklingen tatt en ny vending gjennom utbredelsen av AI og gjennom inntreden av Model Context Protocol, som er en standard for hvordan AI-systemer kan koble seg til eksterne systemer. Med denne standarden kan alle AI-systemer i prinsippet koble seg til alle mulige datakilder, og de generative AI-modellene blir ikke lenger bare avhengige av hvilke data de er trent på.
Dermed skapes grunnlag for vekst av agentbaserte AI-systemer og agentbaserte nettlesere som Comet (Perplexity) og Neon (Opera).
Mens du gjennom internetts tidligste suksesstjenester som Googles søkemotor kunne identifisere aktuelle dokumenter, men selv måtte finne ut om de var relevante og på hvilken måte, løser dagens agentbaserte tjenester disse oppgavene med bravur. Du kan be den finne bestemte produkter og leverandører som tilfredsstiller dine krav, for eksempel at de er billigst og kan leveres innen en bestemt tid. Du kan også få detaljert veiledning i hvordan du gjennomfører kjøpet og etter hvert be agenten gjennomføre kjøpet for deg.
I en slik verden er det ikke lenger vi selv som velger leverandører eller produkter, men agentenes algoritmer. Dermed endres konkurransebildet i markedet fordi agentene vil velge leverandører med det beste datagrunnlaget for beslutningene. Vi vet ikke om dette handler om rent objektive forhold eller om hva det kan bety at produkter og tjenester iscenesettes gjennom ulike narrativer, men vi vet at kravene for å bli oppfattet som relevante endres.
I en slik verden kan virksomheter som Shein, som kobler produsenter og kunder direkte, kunne utkonkurrere mange andre mellomledd, slik som det meste av faghandelen i Norge.
Den som vil være med videre gjør best i å skaffe seg innsikt i og kompetanse på hvordan plattformøkonomien spiller sammen med AI, agenter og nye nettverksbaserte organisasjonsformer der drivkreftene er ekstremt lave koordineringskostnader.
Arbeidsdeling og koordinering kommer nå i ny innpakning der systemiske endringer kan komme til å bli mye mer omfattende og inngripende enn bare at AI endrer eller overtar enkeltstående arbeidsprosesser. Dette må norske virksomheter ta inn over seg – og de må gjøre det NÅ!
