Nok en viktig kronikk av Arne Krokan, professor emeritus NTNU, Norsk Teknisk Vitenskapsakademi og medlem av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd
Norge er en tjenesteøkonomi som forsøker å styre som en industrinasjon. Det skaper dårlig politikk, feilinvesteringer – og store tap av fremtidig verdiskaping. Den digitale økonomien er nå verdens viktigste vekstmotor, men norsk politikk styres fortsatt etter logikken fra oljealderen.
- Fastlåst i industrilogikken
Tor Wallin Andreassen har rett: Det som teller for norske politikere, er fortsatt det vi kan ta på – olje, fisk, metaller og store installasjoner. Batterifabrikker, kabler, vindparker og datasentre har blitt de nye symbolene på «vekst».
Problemet er at verdens største verdier ikke lenger skapes i industriparker, men i programvare, data og plattformer. Det er der marginene ligger – og det er der arbeidsprosesser automatiseres i rekordfart.
- Datasentre: stort kraftforbruk, liten verdiskaping
Historien gjentar seg. Da Green Mountain bygde datasenteret til TikTok i Hamar – et av verdens mest lønnsomme medieselskaper – skapte det lokal optimisme. De lovte 350 ansatte og bot for hver uteblitt stilling. Fasiten? 42 ansatte og et underskudd på 134 millioner kroner, til tross for at TikTok omsatte for nær to milliarder gjennom senteret.
Hvorfor underskudd?
Fordi TikTok Norge i henhold til konsernstrukturen må betale renter til et søsterselskap på hele 9,1 milliarder kroner. En kjent skatteoptimaliseringsteknikk.
Vi gir bort natur, strøm og areal – og får igjen marginal sysselsetting og minimale skatteinntekter.
Google bygger nå et datasenter i Skien som vil bruke rundt 5 prosent av Norges kraftproduksjon. Til sammenligning ville vindkraftverden som trengs for å dekke behovet, dekke to tredeler av Mjøsa. Samtidig mangler planer for å utnytte restvarmen, som alene kunne varmet over 600 000 boliger.
- AI forsterker problemet
AI skaper ikke bare nye tjenester; den omformer hele økonomien. En MIT-studie antyder at 11 prosent av dagens jobber allerede kan automatiseres. De første som forsvinner er regelbaserte oppgaver: regnskap, logistikkdokumentasjon, saksbehandling, kundeservice.
Offentlig sektor står i stormens sentrum. Store deler av kommunal og statlig saksbehandling består av regelverkstolkning – nettopp det AI er best på. Her ligger milliardbesparelser, men også arbeidsplasser som forsvinner raskt.
Samtidig bygges det enorme AI-infrastrukturer globalt. De største amerikanske aktørene investerer billioner av kroner i datahaller, GPU-parker, språkmodeller og treningsdata. Det er her fremtidens økonomiske tyngdepunkt ligger. Norge har foreløpig ingen strategi for å være med i dette løpet.
- Når transporten blir digital
Den samme feilslutningen ser vi i transportsektoren. Innen fem år vil selvkjørende taxier være en vanlig del av bybildet i mange land. De første tusenvis av bilene kjører allerede i USA og Kina.
I Norge vil overskuddet fra slike tjenester i stor grad gå til Waymo, Tesla eller andre globale aktører. Verdiskapingen følger programvaren – ikke bilen.
Vi risikerer å ende opp i samme situasjon som med TikTok Hamar: Tjenesten leveres her, men verdiene forsvinner ut av landet.
- Verdsetting: den nye skattepolitikkens akilleshæl
Det mest alvorlige spørsmålet er hvem som bestemmer verdien av software, data og plattformtjenester. I den digitale økonomien er det enkelt for globale selskaper å flytte store inntekter ut av landet gjennom interne lån, royaltybetalinger og lisensstrukturer.
Dette er grunnen til at Facebook i 2022 omsatte for over 2 milliarder kroner i Norge, men kun rapporterte 69 millioner i inntekt. Dagbladet betalte mer i skatt enn en av verdens største teknologigiganter.
- Norge står i fare for å bli digital koloni
Vi applauderer når norske vekstselskaper som Tise og Consigli selges til globale plattformer. Men egentlig burde vi sørge – for nå forsvinner også den fremtidige verdiskapingen og skatteinntektene ut av landet.
Vi gir bort det som betyr minst (kraft og areal) og mister det som betyr mest (kontroll, verdiskaping, programvare, data, AI-modeller og plattformer).
Konklusjon: Digitalis ruptimus vulgaris
Når politikere fortsatt styrer etter en industriell logikk i en digital tidsalder, mister Norge både inntekter, innovasjon og teknologisk suverenitet.
Hvis vi ikke raskt bygger en strategi for digital verdiskaping – ikke bare datasenter-drift – risikerer vi å sitte igjen som råvareleverandør i en global digital økonomi.
Digitalis ruptimus vulgaris: Den som ikke forstår den digitale økonomien, taper den.
