Fornyelse gjennom kreativ ødeleggelse!

Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, professor i innovasjon, NHH og leder av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd.

---

Norge er en økonomisk suksesshistorie. Vi har en høy levestandard, et robust velferdssystem og et oljefond som er på nesten 20.000 milliarder kroner. Likevel står vi svakt rustet i møte med den globale teknologirevolusjonen og hva det kan bety for omstilling av vårt næringsliv.

Ifølge The Wall Street Journal (29. oktober 2024) utgjør Europas samlede teknologisektor kun én milliard dollar, i skarp kontrast til USAs 14 milliarder. Kun fire av verdens hundre største teknologiselskaper er europeiske – ingen av dem norske. Forfatterne bak boken The Power of Creative Destruction – Philippe Aghion, Céline Antonin og Simon Bunel – mener at Norge kan hevde seg som en innovasjonsleder. Men det forutsetter at vi evner å fremme teknologiutvikling samtidig som vi mobiliserer velferdsstaten som buffer i omstillingsprosessen.

Aghion og hans medforfattere argumenterer overbevisende for at varig økonomisk vekst er basert på kreativ ødeleggelse – prosessen der nye innovasjoner fortrenger utdaterte teknologier. Norge har, som ressursøkonomi, vist stor evne til å forvalte våre naturgitte fortrinn, men fremtidig velstand vil kreve langt mer enn eksport av naturbaserte råvarer. Den samme artikkelen i The Wall Street Journal peker på at Europa, og dermed også Norge, blir hengende etter i teknologiutviklingen, noe som skyldes et sett av strukturelle barrierer: tungrodde reguleringer, fragmenterte markeder og en gjennomgående mangel på risikovillig kapital – noe Mario Draghi rapporten også pekte på.

Selv om Norge ikke har teknologigiganter av samme format som Google, Microsoft, Apple eller Tencent, finnes det vesentlige fortrinn vi kan bygge videre på. Vi har en høyt utdannet humankapital, sterke offentlige finanser og robuste og tillitsskapende politiske, juridiske, og økonomiske institusjoner. For å realisere dette potensialet må vi utfordre en kultur preget av trygghetsorientering og utvikle et større rom for entreprenørskap og risikotaking. Eksempler som Autostore, Cognite, Kahoot! og Gelato viser at det er mulig. Men spredte enkeltsuksesser er ikke nok – det kreves en systematisk innsats for å utvikle flere virksomheter med global rekkevidde. Her har ikke bare Innovasjon Norge et ansvar.

En ofte undervurdert ressurs i innovasjonspolitikken er selve velferdsstaten. Aghion og hans kollegaer nevner Danmarks modell for «fleksikuritet» – en kombinasjon av fleksible arbeidsmarkeder og sterke velferdsordninger som gjør det lettere å akseptere omstillinger. Norge kan med fordel trekke inspirasjon herfra. Ved å sikre trygge rammer for omskolering og mobilitet – spesielt bland 50+ gruppen – kan vi redusere frykten for å miste jobben som ofte bremser teknologisk fremdrift. Samtidig må vi unngå en politikk som beskytter eksisterende næringer på bekostning av nye aktører, noe som i følge The Wall Street Journal har vært en sentral barriere i flere europeiske land. «Frozen asset» syndromet er kanskje mest utbredt i Norge. Politikere må i større grad våge å la virksomheter gå konkurs.

Vi trenger en politikk som kobler velferd og innovasjon, der trygge rammer gjør det mulig å ta større risiko. Det handler ikke om å kutte sikkerhetsnett, men om å bruke det som springbrett for fornyelse. Dette kan innebære alt fra målrettede investeringer i teknologistartups, til reformer som gjør det lettere å etablere ny virksomhet og rekruttere kompetanse.

Norge har muligheten til å utvikle en hybridmodell som kombinerer amerikansk innovasjonskraft med europeisk velferd. Aghion & co viser at innovasjon bidrar til sosial mobilitet, særlig i regioner som California, og det norske velferdssystemet kan forsterke denne effekten gjennom lik tilgang til utdanning og livslang læring. Ved å satse strategisk på nisjer der vi har fortrinn – som grønn energi og AI-teknologi, digitale tjenester, eller maritim teknologi – kan vi posisjonere oss internasjonalt og bygge globale ledere i sektorer som samtidig styrker bærekraft.

Vi må også ta på alvor at innovasjon også kan forsterke økonomiske ulikheter. Den franske økonomen Thomas Piketty, advarer mot at gevinster fra teknologisk fremdrift ala AI som er en form for kapital, lett kan konsentreres på toppen. Men dette er ikke et uunngåelig utfall. Med en progressiv skattepolitikk som i større grad beskatter kapital og benytter inkluderende velferdstiltak, kan vi forene vekst og rettferdighet. Norge har både institusjonell kapasitet og folkelig tillit til å bli en pioner i det Aghion og hans kollegaer kaller en «bedre kapitalisme» – en samfunnsmodell som forener verdiskaping, teknologisk fremdrift og sosial rettferdighet.

Som samfunn må vi ta et valg. Ved å aktivt fremme kreativ ødeleggelses-prosesser og samtidig lære av Europas teknologiske utfordringer, har vi mulighet til å forme en økonomi som er både konkurransedyktig og inkluderende. Nøkkelen ligger i å investere i teknologiutvikling, fjerne hindre for nyskaping og mobilisere velferdsstaten som støtte i omstilling. Fremtidig velstand avhenger ikke av hvor mye olje vi har igjen, men av hvor godt vi ruster oss for en tid der forskning, ideer, og innovasjon er de nye ressursene.