Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Norge trenger mer enn nye fabrikker og datasentre for å omstille økonomien. Utvikling skapes først når investeringer gir varige ringvirkninger i form av kompetanse, innovasjon og nye arbeidsplasser. NRKs reportasje om «det norske rustbeltet» (16. august 2025) setter søkelyset på regioner som har mistet industri, innbyggere og optimisme. Spørsmålet er hva som skal til for å skape ny energi, omstilling og arbeidsplasser i disse områdene.
I debatten trekkes ofte store enkeltinvesteringer frem som løsningen – et datasenter, et smelteverk eller en vindpark. Erfaringer fra både Norge og internasjonalt viser imidlertid at slike investeringer bare gir varige resultater dersom de utløser såkalte katalytiske effekter: ringvirkninger som bygger kompetanse, innovasjon og nye næringsklynger.
Økonomisk teori om agglomerasjon – effekten av at bedrifter og mennesker samler seg på ett sted – forklarer hvorfor regioner med tett samarbeid ofte blir mer produktive. Når mange aktører er geografisk nær hverandre, oppstår det kunnskapsflyt, delte ressurser og dynamiske arbeidsmarkeder. Uten denne koblingen blir en stor investering fort en «økonomisk øy» – imponerende på papiret, men isolert fra resten av lokalsamfunnet.
Norsk industrihistorie illustrerer dette. Batteriprodusenten Freyr ville utnytte støtte fra staten og billig elektrisitet i Mo i Rana. Hydro Husnes i Kvinnherad ble etablert fordi regionen hadde billig vannkraft. Mange vindkraftanlegg i distriktene har hatt samme utfordring: store investeringer, men få varige jobber, importert teknologi og konflikt heller enn fellesskap. Dette er eksempler på hvor ekstern kapital møter svake katalytiske effekter – resultatet blir sårbar monokultur.
Kontrasten ser vi i Narvik og på Møre. Stargate-prosjektet i Narvik i samarbeid med Universitetet i Tromsø, kan bli et ankerpunkt for ny AI-infrastruktur. På Møre har derimot et langvarig samspill mellom NTNU, SINTEF, verft, utstyrsleverandører og rederier bygget et robust innovasjonsøkosystem (Menon, 2023). Da oljeprisen falt i 2014, kunne klyngen raskt dreie mot havbruk, offshore vind og grønn maritim teknologi. Denne omstillingsevnen skyldes ikke én investering, men tiår med systematisk utvikling av både innovasjonskapasitet (iCap) og entreprenørkapasitet (eCap), slik MITs REAP-modell beskriver.
Internasjonalt ser vi også hva som skjer når ekstern kapital kobles med krav om lokal forankring. Teslas Gigafactory i Berlin er ikke bare en fabrikk; den er koblet til lokale
utdanningsprogrammer, underleverandører og start-up-miljøer. Dette er et eksempel på at eksterne investeringer gir sterke katalytiske effekter – og regionen får varig løft.
Spørsmålet er dermed hva ulike regioner i Norge trenger. Det trenger ikke bare nye fabrikker eller datasentre, men investeringer som forplikter seg til regionen. Det innebærer krav om samarbeid med universiteter, lokale leverandørkjeder, opplæringsprogrammer og åpne arenaer for gründere. Parallelt må regionene bygge sin egen grunnmur: innovasjonshuber, risikovillig kapital og en kultur som feirer entreprenørskap. Bare slik kan store investeringer forvandles fra symbolske prosjekt til motorer for varig vekst.
Oppsummert har vi at størrelsen på investeringen er mindre viktig enn de katalytiske effektene den utløser. Dersom vi vil gi nytt liv til ulike regioner i Norge, må vi slutte å telle bare antall arbeidsplasser i byggefasen og begynne å måle evnen til å skape varige økosystemer. Det er her slaget om regional utvikling står – og det er her norsk politikk og næringsliv må være langt mer strategiske enn i dag.
