Har Norge evne til å skape ny industri etter oljeeventyret?

Etter en kraftig nedgang innen petroleumssektoren, men med et stadig behov for utvikling og verdiskapning, står vi igjen med et hett spørsmål; i hvilken grad vil andre aktører innen norsk industri kunne lykkes etter oljeeventyret er over?

 

I etterkant av forrige ukes ONS messe i Stavanger blusset diskusjonen om hva vi skal leve av fremover opp på nytt. Det er dette lys Inger Mette Gustavsen, mangeårig styremedlem i Polydisplay AS/A velger å ta bladet fra munnen og minne norske politikere på at andre bransjer i mange år har blitt neglisjert fra mydighetenes side, les innlegget fra den erfarne styreproffen og still deg spørsmålet om Norge gjør det som bør gjøres når man blir servert potensielle nye milliardindustrier.

I 2015 stod petroleumssektoren for 15% av Norges bruttonasjonalprodukt, for omtrent 20% av Statens totale inntekter, og 39% av norsk eksport. Flere store næringer er avhengige av at det går bra med oljeindustrien. For eksempel kan 66% av aktiviteten i norsk rederivirksomhet knyttes til olje- og gassvirksomhet.

Oljeindustrien ble bygget opp av god kunnskap, men også litt flaks. Norge beskyttet egne ressurser på et tidspunkt der flere var interessert i en andel. Philips, for eksempel, tilbød Norge 160 000 dollar i måneden for oljeressursene i Nordsjøen. Om vi ikke hadde takket nei til tilbudet, ville ikke oljefondet ha vært såpass stort som det er i dag. På tidspunktet da beslutningen ble fattet, var det stor politisk uenighet om hvordan ressursene skulle forvaltes, og hvor stor eierandel Norge burde ha. I dag ser vi hvor lønnsomme beslutningene har vært.

“Oljeindustrien ble bygget opp av god kunnskap, men også litt flaks.”

I senere tid har jeg observert den internasjonale interessen rundt teknologien til PolyDisplay AS/A. Frem til 2009 var Saab en sterk pådriver av utviklingen til selskapet, hvilket økte interessen for støtteordninger både i Norge i Sverige. Da Saab, i november 2008, ikke fikk jagerflypilotkontrakten med Norge, endret interessen seg for PolyDisplay AS/A og støtten forsvant. Gründeren bak PolyDisplay AS/A har siden jobbet hardt for å beholde verdiene i selskapet. Han har hele veien kunnet vise til en FoU-avtale med Statens Vegvesen, men mangler kapitalen til å industrialisere avtalen. De siste årene har den internasjonale interessen for selskapet vokst frem igjen. For en tid tilbake ble PolyDisplay AS/A tilbudt en pris på 6 millioner dollar. Selskapet takket nei. De ønsker å bli en del av norsk industri, og bidra til verdiskapningen her hjemme. Det de imidlertid mangler, er tilrettelagt støtteordninger fra Staten.

Oil-barrel-spill_500_380

Dersom vi sammenligner PolyDisplay AS/A med Statoil, ser vi en markant forskjell i tilretteleggelsen fra Staten. Under oppstarten til Statoil gikk Staten inn med egenkapital i selskapet, i tillegg til at hele prosjektet hadde en politisk forankring rundt langsiktige planer. Nå som vi står ovenfor en nedgang innen petroleumssektoren blir det legitimt å spørre; hva kan myndighetene gjøre for å støtte virksomheter som PolyDisplay AS/A som ønsker å bidra inn i den nye delen av norsk industri? Helt frem til 1987 ble Norge karakterisert som læregutter innenfor industrien.

I følge Arve Johnsen (adm. direktør for Statoil) var utbyggingen av Gulfaksfeltet selve svenneprøven. Det tok tid å bygge opp olje-industrien. Det vil på like linje ta tid å bygge opp en visuell kunnskapsindustri i Norge. Figuren nedenfor viser tidslinjen til Statoil. I PolyDisplay AS/A bygges det fortsatt opp kunnskap om hvordan industrialiseringen skal gjøres i Norge. I 2008 var det nære på å lykkes hadde det ikke vært for finanskrisen og at Saab ikke fikk avtalen på jagerflyene så kunne industrien allerede vært etablert.

1a

Se vedlagte tabeller for mer detaljert informasjon om denne tidsinndelingen.

Potensialet innenfor visuell kunnskapsindustri er stort. Bare innenfor glass vil dette utgjøre 30-100 milliarder EURO årlig dersom PolyDisplay AS/A fikk 5%-50% av markedet. I tillegg kommer mulighetene innenfor bilindustri og solcelle industrien. Det finnes også et annet stort potensiale i teknologien innenfor andre segmenter som:

  • PolyFlex er EASL ID moduler i fleksibelt plastmateriale for buede, formbare og bøyelige overflater. Industrien blir av type «rull-til rull» som vil kunne bety ny aktivitet basert på papir industrien.
  • EASL Optical Computing. Allerede i dag er kapasitansen i en ID modul analog med hva som er skrevet der, og i AD VMS trafikkskilt kan en kontrollsentral således lese tilbake hvilken hastighet som er skrevet på skiltet. Displayet vil i praksis bli datamaskinen.
  • PolyPaint er dynamisk maling. Et ledende grunnstrøk, EASL væske/maling og et gjennomsiktig og ledende toppsjikt – gir dynamiske overflater, kamuflasje og enorme muligheter.
  • Software/QPIM (Quasi Predicting Interpolation Methods)

Min konklusjon etter mange års styrearbeid i norske virksomheter generelt og Polydisplay spesielt er at virkemiddelapparatet bør revurderes.

For å fremme investeringer, vekst og lønnsomme bedrifter er det nødvendig med politiske rammebetingelser som bygger opp under industriens behov. Rammebetingelsene må være forutsigbare, konkurransedyktige, målrettede og langsiktige. Her må Staten være en aktiv medspiller gjennom et målrettet virkemiddelapparat og et strategisk eierskap.

“Hvorfor ikke investere i egen vekst og ny industri i Norge?”

Havet, landbruket, skogressursene, mineralforekomster, vann og vindkraft gir Norge store industrielle fortrinn.  Naturressurser i kombinasjon med teknologi og høy kompetanse gir store muligheter for framtiden, dersom vi tilpasser de politiske vedtakene etter det. Forskningen blant annet, bør i større grad anvendes og innrettes slik at den underbygger framtidig verdiskaping. Vi må satse mer på industrirettet forskning og bedre samarbeid mellom industri og forskningsmiljø. Vi bør utvikle sterkere utdanningsmiljøer innen kybernetikk, robotisering og materialkunnskap, og vi bør prioritere kunnskap som en grunnleggende byggestein etableringen av ny industri.

For å fremme investeringer, vekst og lønnsomme bedrifter er det nødvendig med politiske rammebetingelser som bygger opp under industriens behov. Dersom oljefondet forvaltes riktig vil Staten Norge kunne bli en av verdens største investorer. Hvorfor ikke investere i egen vekst og ny industri i Norge?

Tips oss

Har du et godt tips til en sak vi bør skrive om? Send ditt tips til post@innomag.no!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »