Nok en viktig kronikk av Per S. Thoresen , styremedlem i Nasjonalt Innovasjonsråd
Lokale eiere kjenner stedet, menneskene og historien. De vet hva fabrikken betyr for lokalsamfunnet. Også når et regneark i London eller New York tilsier at produksjonen bør flyttes for å oppnå litt høyere avkastning.
I mer enn 60 år arbeidet vår høyt respekterte konge for å åpne dører for norsk næringsliv. Som kronprins og konge reiste han verden rundt sammen med norske bedriftsledere og brukte posisjonen sin til å fremme norske produkter, arbeidsplasser og verdiskaping.
Etter 50 statsbesøk som konge og utallige bedriftsbesøk hjemme og ute, er betydningen av innsatsen vanskelig å overvurdere. Likevel er det grunn til å stille et ubehagelig spørsmål.
Var noe av dette forgjeves? Mangler norske bedrifter konkurransekraft? Og har vi ikke gründere og nødvendig kapital? Og er det ikke kompetanse nok blant norske ledere? Den skremmende tanken er at norske ledere synes å ha glemt hvor viktig norsk, privat eierskap er.
Jotun i Sandefjord har forstått det. Kong Harald besøkte bedriftens avdeling i Vietnam under sitt statsbesøk der i 2004.
Jotun er blitt et av Norges store internasjonale industrieventyr. Selskapet har nær 11.000 ansatte, virksomhet i mer enn 100 land og omsatte i 2025 for nær 36 milliarder kroner. Samtidig er hovedkontor og produksjon fortsatt sterkt forankret i Sandefjord.
Gleditsch-familien kontrollerer fortsatt selskapet. Det er viktig.
Norsk eierskap handler nemlig om mer enn hvem som mottar utbytte. Lokale eiere kjenner stedet, menneskene og historien. De vet hva fabrikken betyr for lokalsamfunnet. Også når et regneark i London eller New York tilsier at produksjonen bør flyttes for å oppnå litt høyere avkastning.
Jotun og Gleditsch-familien har gjennom generasjoner bidratt til Sandefjord, idretten og ulike samfunnsformål. Slike verdier synes sjelden i skatteregnskapet. Men de er reelle.
Jeg har selv opplevd forskjellen og har sett på nært hold hva eierskap kan bety. Det var da jeg var med på å etablere norsk legemiddelproduksjon. Det var Curida i Elverum. Der bygget vi opp en virksomhet som kunne produsere viktige legemidler i Norge. Det handlet om industri og arbeidsplasser, men også om beredskap.
Pandemien, krigen i Ukraina og den sikkerhetspolitiske utviklingen har vist hvor sårbar tilgangen på kritiske legemidler er. Det gjelder for eksempel vaksiner. Likevel var interessen fra norske myndigheter, for å sikre langsiktig norsk produksjon ikke til stede.
Etter hvert ble virksomheten hos Curida solgt til amerikanske eiere. Det var bra for kompetanseutviklingen. Men de utenlandske eiere var ikke spesielt opptatt av norsk beredskap.
Debatten om norske private eiere reduseres ofte til spørsmålet om hvor mye skatt de betaler. Selvsagt skal eiere betale skatt. Men samfunnsbidraget kan ikke vurderes ut fra skatteprosenten alene.
