Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Jeg vil, jeg vil – men får det ikke til!
Norge mangler vilje til å omsette kapital og kunnskap til globale vekstselskaper.
Vi liker å si at Norge har alt som skal til: kapital, kompetanse og tillit – et budskap som ble gjentatt til det kjedsommelige under årets under Arendalsuken. Men virkeligheten er at vi ikke får det til. Vi har nesten ingen selskaper som skalerer kunnskapsbasert verdiskaping til global toppklasse. Listen over verdens giganter utenfor USA viser hvorfor: Verdiene skapes av bedrifter som kombinerer teknologisk fortrinn med skalerbare plattformer eller sterke merkevarer. ASML kontrollerer en kritisk flaskehals i halvlederproduksjon. TSMC styrer en global verdikjede. LVMH kapitaliserer immaterielle eiendeler med skyhøy betalingsvilje.
Fellesnevneren er tung, langsiktig investering i forskning og utvikling – og en politikk som gir rom for skalering. Endogen vekstteori (Utviklet av Nobelsprisvinner Paul Romer) viser at varig produktivitetsvekst skapes av kunnskapsakkumulering. Cohen og Levinthal dokumenterte i sin forskning at evnen til å utnytte ny kunnskap øker når bedriftene selv forsker. Her svikter Norge: Vi er sterke på humankapital og offentlig forskning, men næringslivets FoU-andel er blant de laveste i Europa. EU-scoreboardene, Global Innovation Index Og ikke minst Norsk innovasjonsindeks har dokumentert effektene i årevis i form av lav opplevd innovasjonsevne og lav attraktivitet i markedet.
Og hva gjør regjeringen? Den står på sidelinjen og melker modne selskaper som Equinor, Telenor, og DNB for utbytte (selskaper som i liten grad investerer i FoU) uten en plan for å bruke Oljefondet strategisk til å bygge fremtidens næringsliv.
Hvis vi mener alvor, må vi koble tre ting i samme retning: For det første må staten gå fra å være passiv til å bli en intelligent kunde. Store offentlige innkjøp, regulatoriske sandkasser og krevende standarder må brukes til å skape tidlig etterspørsel i områder der Norge kan bli verdensledende.
Fra historien husker vi «The Manhattan Project» i 1942 hvor den Amerikanske stat investerte 2 milliarder dollar (ca 25 milliarder i dag) og sysselsatte om lag 140.000 forskere over hele USA. Over tid har dette gitt dem organisasjoner som NASA og DARPA som ofte knyttes til Silicon Valley, internet, atombomben, GPS, og Covid-vaksinen Moderna.
For det andre må vi bygge en kapitalstruktur som speiler FoU-logikken. Vi trenger en økt forståelse av innovasjon og og vekst og en institusjonell vekstkapital som tåler syv–ti år med teknologi- og markedsrisiko. Skatteinsentiver bør fremme bedrifts-FoU, egenutviklet programvare og datainfrastruktur som immaterielle investeringer.
For det tredje må vi behandle kunnskap og data som nasjonale innsatsfaktorer på linje med energi. Vi kan etablere et nasjonalt kunnskapsfond over ti år, finansiert med 10 milliarder årlig fra Oljefondet – som totalt utgjør 0,5 % av fondets verdi. Fondet bør administreres av Norges forskningsråd og tildeles et eget råd som veileder i tildelingene.
Og sist, men ikke minst. Vi må erkjenne en strategisk blindflekk: Norge har sterke merkenavn i B2B, men mangler globale B2C-merker som gir synlighet, lojalitet og større priskontroll. Dette er ikke bare et spørsmål om markedsføring, men om verdiskaping og posisjon. Land som Sverige har brukt IKEA, Spotify og H&M til å forankre sin økonomiske og kulturelle plass i verden. Norge trenger å utvikle forbrukerrettede innovasjoner med global ambisjon fra dag én – og bygge økosystemer for merkevarekompetanse, kapital og distribusjon som kan løfte dem ut i verden.
Norge får det ikke til før vi investerer langsiktig, skaper krevende hjemmemarkeder og bygger både B2B- og B2C-selskaper som tåler lange læringskurver. Da kan «jeg vil» endelig bli til «vi får det til» – og resultatet vil bli at vi endelig får flere norske selskaper på listen over verdens mest verdifulle.
