Denne kronikken er av Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)
Noen inntrykk fra ISPIM Innovation Conference 2025
I disse dager deltar jeg på ISPIM Innovation Conference i Bergen sammen med 450 forskere og innovatører fra over 50 land. Et internasjonalt samlingspunkt hvor akademia, næringsliv og offentlig sektor møtes for å diskutere hvordan man bygger sterke innovasjonsøkosystemer og fremmer bærekraftig verdiskaping. Fellesnevneren i samtalene er tydelig:
Innovasjon skjer aldri isolert. Den springer ut av samspill – mellom mennesker, institusjoner, kapital og politikk. Med andre ord: Økosystemet betyr alt.
Det er derfor kontrasten til nyhetene hjemmefra er så skarp.
Samtidig som vi her i Bergen diskuterer hvordan vi kan styrke samhandling, redusere barrierer og mobilisere innsats for omstilling, presenterer regjeringen et revidert nasjonalbudsjett som gjør det stikk motsatte. Der mange andre land bygger systemkapasitet for fremtiden, fjerner Norge de verktøyene som faktisk virker.
Et innovasjonssystem uten tillit?
Revidert nasjonalbudsjett 2025 markerer et tydelig veivalg: økt pengebruk på kortsiktige formål, finansiert av engangsinntekter og oljepenger, mens investeringer i fremtidens næringsliv reduseres. Forskning, gründerordninger, eksportfremme og innovasjonsstøtte kuttes – og Regelrådet, som har vært næringslivets garantist for smart regulering, legges ned.
Det kan ikke tolkes på annet vis enn at regjeringen ikke lenger har tillit til verdiskaperne – og heller ikke ønsker korrektiver som peker på strukturelle svakheter i systemet. I innovasjonslitteraturen snakker vi ofte om tillit som en nøkkelfaktor for samarbeid. Når politisk styring begynner å demontere den infrastrukturen som skaper samspill, da forvitrer tilliten.
Innovasjon skjer i samspill – ikke i isolasjon
Jeg presenterte sammen med mn kollega et paper om mentorskap i entreprenørielle økosystemer. Studiet vårt viser at relasjoner, veiledning og koblinger er avgjørende for at gründere skal lykkes – og at systemeffekten av slike tiltak er langt større enn summen av delene. Men mens vi dokumenterer dette vitenskapelig, spør jeg meg:
Hjelper det egentlig at vi fremlegger forskningsbasert kunnskap, når regjeringen likevel velger å gå stikk imot alle anbefalinger?
Dette er ikke et spørsmål om høyre- eller venstresidepolitikk. Det er et spørsmål om systemforståelse. Når man kutter bindeleddene, fjerner vaktbikkjene og skaper større regulatorisk og skattemessig usikkerhet for eiere, investorer og vekstselskaper – så er det ikke innovasjonskraft man bygger. Da er det stagnasjon man inviterer til.
Politisk risiko overgår markedsrisiko
I praksis er det nå slik at mange eiere og vekstgründere opplever at politisk risiko i Norge er større enn markedsrisiko. Formuesskatt på arbeidende kapital – som må betales før man har realisert verdiene – gjør det direkte uattraktivt å ha virksomhet med vekstambisjoner i landet.
Et eksempel er seriegründer Jim Roger Nordly, som nylig flyttet fire selskaper og 34 høyt kompetente arbeidsplasser til Sveits. Ikke på grunn av markedsadgang. Ikke fordi Norge mangler talent. Men fordi skattesystemet gjør det uforsvarlig å bli. Det er verdt å merke seg at han ikke er alene. Flere signaler peker i samme retning.
Vi snakker altså ikke lenger bare om «skatteflukt». Vi ser starten på en systemflukt.
Fra innovasjonskultur til kontrollkultur?
Når Regelrådet legges ned fordi det bjeffet for høyt, når støtteordninger reduseres fordi de er krevende å måle politisk effekt av, og når eierskap beskattes før verdiskaping skjer – da er det fristende å si at vi har gått fra innovasjonskultur til kontrollkultur.
Innovasjon krever risikotaking, insentiver og samarbeid. Den kan ikke dirigeres top-down. Økosystemet er i sin natur distribuert og komplekst – og nettopp derfor må det få virke. Når man griper inn med feil kalibrerte verktøy – eller enda verre, fjerner hele verktøykassa – da bryter tilliten sammen.
Hva gjør vi nå?
For oss som deltar i Open Innovation Lab of Norway, er dette en viktig erkjennelse: Vi kan ikke ta innovasjonssystemet for gitt. Vi må ta eierskap til samtalen, strukturene og de politiske rammene rundt. Vi må være tydelige: Innovasjon krever mer enn bare gode ideer – det krever stabile rammevilkår og politisk forståelse.
Det betyr ikke at vi skal rope høyest. Men vi må være klare i vår kommunikasjon: Uten samspill mellom akademia, kapital, næringsliv og politikk – så faller økosystemet sammen. Og det vil ikke være teknologien som svikter først. Det vil være systemet rundt!
