Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
KI-hypen begynner å ligne dotcom-boblen på et ubehagelig punkt: Kapital strømmer inn i infrastruktur før vi kan peke på hvor, når og for hvem verdiene faktisk realiseres.
Wall Street Journal har nylig trukket paralleller mellom telekom-utbyggingen rundt år 2000 og dagens datasenterkappløp, med «spader og hakker»-vinnerne i front. Financial Times viser at selv «riktige» selskaper kan bli dårlige investeringer når forventningene prises for høyt – slik Cisco opplevde, og slik Nvidia nå ofte sammenlignes med.
For Norge er dette ikke et børsfenomen av betydning for Oljefondet. Det handler om nasjonal industripolitikk. Når en knapp ressurs som kraft blir inngangsbilletten til KI-økonomien, er faren åpenbar: Vi kan bli vertskap for energikrevende infrastruktur, mens verdiskapingen skjer i programvare, data, tjenester og markedsmakt andre steder.
Tallene viser hvorfor dette haster. NVEs Energibruksrapport dokumenterer at strømforbruket i norske datasentre har økt kraftig fra 1,3 TWh i 2022 til 1,4 TWh i første halvår 2025 alene. NVE anslår at strøm til datasentre kan vokse til 6 TWh i 2030, basert på kjente planer med investeringsbeslutning og reservert nettkapasitet. Elhubs egen analyse viser en nær dobling i samme periode (2022–2024), om enn med en snevrere avgrensning. Uansett metode peker kurven i samme retning: Datasentre blir en ny, kraftintensiv næring som legger beslag på en stadig større del av handlingsrommet i energisystemet.
Det er her «råvarefellen» oppstår. Den Amerikanske investoren Jerry Neumann formulerer det presist: Mange teknologier skaper enorm verdi, men svært lite av denne verdien fanges av dem som bygger infrastrukturen.
Utbredelsen av containere endret verdenshandelen, men gjorde først og fremst kundene mer effektive; verdien ble spredt så tynt at varige superprofitter ble sjeldne. Neumann argumenterer for at mye ved KI minner om dette, nettopp fordi nytten blir raskt forstått, konkurransen hard, og gevinstene presses ut til brukerne. Hvis han har rett, er det en dårlig nasjonal strategi å definere Norges KI-satsing gjennom megawatt og areal alene. Megawatt er ikke en verdikjede-posisjon.
Derfor bør målet være todelt. Norge må oppover i næringskjeden mot kunnskapsbaserte digitale tjenester, og store næringsinvesteringer må gi katalytiske ringvirkninger som også bygger nye virksomheter – ikke bare nye bygg. Forskningen peker i samme retning: Romers vekstlogikk viser at varig produktivitetsvekst drives av kunnskap og spredningseffekter, ikke av kapitalbinding isolert. Porters klyngeteori viser hvordan krevende kunder, leverandører og kompetansemiljøer sammen kan forsterke innovasjon og konkurransekraft. Hirschmans «linkages» minner oss om at store investeringer først blir samfunnsøkonomisk lønnsomme når de skaper sterke koblinger bakover til leverandørindustri og framover til nye produkter, markeder og eksport.
Oversatt til praktisk politikk betyr det at datasenteret ikke bør behandles som et mål i seg selv, men som et virkemiddel.
Tilgang til kraft, konsesjoner og nettkapasitet bør i større grad kobles til konkrete verdikjede-krav: reell kompetanseoverføring, samarbeid med norske forsknings- og innovasjonsmiljøer, og – avgjørende – tilgjengelig kapasitet og data-infrastruktur som norske bedrifter faktisk kan bruke til å bygge anvendte KI-løsninger. Offentlig sektor bør samtidig opptre som krevende bruker gjennom anskaffelser som belønner dokumentert ringvirknings-effekter i helse, utdanning, saksbehandling og beredskap, slik at produktivitetsgevinster materialiseres i tjenester som betyr noe for folk og økonomien.
Poenget er ikke å være «mot datasentre». Poenget er å være for verdiskaping. Hvis KI i stor grad gjør brukerne rikere, må Norge sørge for å være blant de beste brukerne – og blant de få som bygger bedrifter som selger effekt, ikke kapasitet. Alternativet er en ny råvarefelle: Vi selger den knappeste ressursen billig, mens vi kjøper den dyreste kompetansen dyrt tilbake.
