Denne artikkelen er skrevet av Silvija Seres, daglig leder av Technorocks og Birger Steen, rådgivende styreleder i Digital Norway
Eirik Løkke stiller et viktig spørsmål når han setter OL-prestasjoner opp mot realfaglig interesse og kapasitet. Lille Norge avsluttet nettopp vinter-OL med legendariske 41 medaljer og 18 gull, på et nivå langt over langt større nasjoner.
Det skyldes struktur, seleksjon, systematikk og langsiktig institusjonsbygging – men mest av alt kulturelle og historiske preferanser. Vi elsker vinteridrett og vinter-OL.
Nordmenn er dessverre ikke like interesserte i realfag og innovasjon som i langrenn. Global Innovation Index 2025 rangerer Sveits som nummer én for femtende år på rad. Sverige ligger på andreplass, USA på tredje. Sør-Korea og Singapore følger tett bak. Kina er for første gang inne i topp ti. Rangeringen måler evnen til å skape, anvende og kommersialisere kunnskap.
I absolutte tall investerte Kina i fjor rundt 785,9 milliarder dollar i forskning og utvikling, mot USAs 781,8 milliarder dollar. For første gang er Kina verdens største FoU-nasjon. Det er et strukturelt skifte i hvem som bestemmer over verdens teknologiutvikling, og et strategisk geopolitisk øyeblikk i kampen om fremtiden.
Målt som andel av BNP investerer Israel og Sør-Korea over 5 prosent av hele sin økonomi i forskning og utvikling. Sverige ligger også i toppsjiktet. Når fem prosent av nasjonal verdiskaping kanaliseres direkte inn i kunnskapsbygging, er teknologi definert som grunnleggende infrastruktur og strategisk hovedprioritet. Kina har transformert egne universiteter over tre tiår med massiv satsing på kvalitet, internasjonalt samarbeid og målrettede forskningsbudsjetter, og institusjoner som Peking og Tsinghua står nå i verdensklasse.
Ifølge SSB utgjør Norges totale utgifter til forskning og utvikling 1,80 prosent av BNP i 2024. Dette var en nedgang sammenlignet med tidligere år, og ligger fortsatt under målet om tre prosent av BNP som er satt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. De mest ambisiøse teknologinasjonene investerer nesten tre ganger så stor andel av sin økonomi i fremtidig kapasitet som teknologinasjonen Norge.
Samtidig endres produksjonsgrunnlaget i økonomien. Verdiskaping flyttes fra fysiske installasjoner til digitale og algoritmiske systemer. Kunstig intelligens, datainfrastruktur og programvarearkitektur fungerer i økende grad som sentrale produksjonsmidler, med enorm investeringsvilje og utviklingsfokus. De som nå utvikler og kontrollerer disse systemene, påvirker morgendagens standarder, markedsstruktur og regulatorisk handlingsrom.
I landene som leder, er teknologiforståelse integrert i politiske og industrielle beslutningsstrukturer. USA kobler teknologi tett til sikkerhets og industripolitikk. Kina integrerer universiteter, industri og kapital i langsiktige programmer for teknologisk selvstendighet.
Sør-Korea bygger koordinert kapasitet rundt halvledere og eksportindustri. Singapore har utviklet regulatorisk forutsigbarhet og teknologiklynger som tiltrekker globalt talent.
Norge har historisk vist evne til å bygge strukturell kapasitet. På 1970-tallet ble oljeinntektene brukt til å utvikle leverandørindustri, teknologimiljøer og institusjoner som beholdt kontroll over sentrale deler av verdikjeden. Ressursen ble brukt til å bygge kompetanse og varig posisjon, og nye industrier som subsea og telekom. I de digitale produksjonsmidlene er situasjonen annerledes. Norge utvikler i begrenset grad egne globale plattformteknologier eller underliggende AI-arkitekturer. Vi anvender i hovedsak systemer utviklet andre steder.
Det er typisk norsk å være en god oppfinner, men Vacla Smil minner oss om forskjellen mellom oppfinnelse og innovasjon. Oppfinnelser er ideer. Innovasjon oppstår først når teknologien implementeres bredt og faktisk endrer produksjon, produktivitet og samfunnsstruktur. Smil sier at innovasjon må løse reelle, materielle problemer for å få varig betydning. I dag har vi nok av slike problemer: energitransformasjon, forsyningssikkerhet, klimarisiko, cybersikkerhet, aldrende befolkning og geopolitisk ustabilitet. KI, data og digital infrastruktur er nødvendige verktøy for å løse disse komplekse utfordringene.
For et lite land er det ikke avgjørende å vinne i alle teknologiske disipliner. Det avgjørende er å bruke teknologi målrettet for å løse våre viktigste problemer bedre enn andre. Konkurransekraft bygges når teknologi omsettes i økt produktivitet, energisikkerhet, effektiv ressursbruk og bærekraftig industri Skal vi være relevante i fremtidens verdikjeder, må vi satse mer systematisk på realfaglig kapasitet, teknologisk dybde og kommersialiseringsevne.
Det innebærer tre konkrete prioriteringer.
- Realfag må behandles som strategisk kapasitet, og ikke som kampsak i utdanningspolitikk. Det betyr høyere ambisjoner i matematikk og naturfag, sterkere kobling mellom skole, høyere utdanning og næringsliv, og tydeligere forventninger til faglig nivå.
- Teknologiforståelse må inn i ledelse og forvaltning. Når produksjonsmidlene er digitale, må beslutningstakere forstå hvordan digitale systemer fungerer. Ellers øker avstanden mellom regulering og realitet.
- Kapitalogkompetanse må mobiliseres mot områder der Norge har reelle fortrinn – energiomstilling, havbaserte næringer, avanserte sensorer, digitalisering av tunge industrier – og kobles tettere til globale teknologistrømmer.
OL-prestasjonene viser at Norge kan levere på topp når innsatsen er langsiktig og fokusert. Den mer krevende konkurransen skjer i hvordan vi bruker kunnskap og teknologi til å løse morgendagens problemer.
Denne kronikken var ført i pennen av Silvija Seres og Birger Steen. Du kan lese mer om Technorocks her. Ønsker DU å få din viktige kronikk inn i InnoMag, ta kontakt. Vi jobber for et mer innovativt og verdiskapende Norge.
