Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, Professor emeritus, Norges Handelshøyskole, og leder for faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og Bram Timmermans, Professor og forskningsleder for Digital Innovation for Sustainable Growth ved NHH
Norge teller startups. Europa teller vekst. Resultatet ser vi på FT1000 – der norske selskaper knapt finnes.
Norge har en av verdens mest sjenerøse gründerpolitikk. Vi har støtteordninger, strategier og klynger. Vi teller antall oppstartsbedrifter og antall prosjekter som har fått støtte, og vi feirer hver nyetablering som om et nytt organisasjonsnummer i seg selv skaper verdier. Men når Financial Times (4. mars 2026) rangerer Europas hurtigst voksende selskaper, er norske navn glissent representert. Tallene avslører at vi har bygget et apparat rundt startfasen, men ikke en politikk som systematisk produserer scaleups.
FT1000-listen er brutal i sin enkelhet. Du kommer inn hvis du har levert høy, hovedsakelig organisk omsetningsvekst over flere år. Ingen poeng for gode intensjoner, flotte presentasjoner eller mange innovasjonsprosjekter. Enten har du klart å selge mer, til flere kunder, i større markeder eller så har du ikke. Den logikken står i skarp kontrast til den norske virkemiddelverden, der aktivitet ofte teller mer enn resultater.
Enda mer ubehagelig blir bildet når vi kobler dette til skattepolitikken. Vi sier vi vil ha flere vekstselskaper, men vi har en formuesskatt som skattlegger gründere for papirverdier de ikke har realisert, og som tvinger dem til å tappe selskapene for kapital for å betale skatt. Vi har i tillegg en exitskatt som sender et klart signal til internasjonale gründere og investorer: Ikke kom hit, og ikke bli her. Det er vanskelig å få FT1000-lignende vekst ut av selskaper som tappes både av prosjektrapportering og av skatt på urealiserte gevinster.
Det virkelig interessante med FT1000 er hvilke selskaper som klatrer til topps. Det er ikke glansede app-startups som dominerer. Det er selskaper som kobler teknologi til tunge fysiske systemer: avfall, energi, transport, industri, og bygg. De gjør logistikk mer effektiv, ressursbruk smartere og utslipp lavere, og de tjener gode penger på det.
Her burde Norge hatt et forsprang. Vi har sterke miljøer innen energi, hav, maritim sektor og prosessindustri. Norge har noen av verdens beste helsedata og en finanssektor som er blant de mest digitaliserte på kloden. Det er det perfekte utgangspunktet for å skape globale scaleups. Likevel er det andre land som fyller listene.
Der vi har rapporter og prosjekter, har de vekstselskaper. Vi stopper halvveis: Vi finansierer prosjekter, ikke vekstreiser.
Hvis vi faktisk vil ha flere norske selskaper inn i FT1000-ligaen, må vi gjøre tre ting.
Bytt målepunkt. Målet kan ikke være “flest mulig startups”, men flere høyvekstbedrifter. Det bør være helt legitimt å spørre: Hvor mange norske selskaper vokser 30–40 prosent årlig over flere år og hva gjør staten konkret for dem? Hvis svaret er “få” og “for lite”, har vi et politisk problem, ikke et gründerproblem.
Bygg en tydelig scaleup-akse. De viktigste ordningene må rettes mot selskaper som allerede har kunder og vekst, og som står midt i det dyreste spranget: fra vellykket pilot til internasjonal skalering. Da holder det ikke med små prosjektmidler og ettårige tilskudd. De trenger større, lengre og mer krevende ordninger. Gjerne der det offentlige går inn sammen med privat kapital, og der suksess måles i vekst, eksport og lønnsomhet.
Gjør skattesystemet vekstvennlig. Det betyr å skjerme aktive eiere i dokumenterte vekstselskaper fra den mest destruktive effekten av formuesskatten, slik at kapital kan bli stående i bedriften i de kritiske årene. Det betyr å utforme exitskatt og opsjonsbeskatning slik at vi tiltrekker, ikke skremmer bort, de menneskene og pengene som skal til for å bygge internasjonale selskaper fra Norge.
Spørsmålet til norske politikere er enkelt: Vil dere fortsatt måle innsats i antall tiltak eller er dere villige til å bli målt på om flere norske selskaper faktisk havner på lister som FT1000?
