Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.
Nye analyser viser en tydelig sammenheng mellom økonomisk styrke og innovasjon i Europa. Problemet er at Norge avviker markant: vi er langt rikere enn vi er innovative. Det bør få alle som former norsk politikk og næringsutvikling til å stoppe opp.
Norge er blant Europas største økonomier, men våre innovasjonsrangeringer står ikke i forhold til denne posisjonen. Ser vi på samvariasjonen mellom VisualCapitalists europeiske BNP-prognoser for 2026 med internasjonale innovasjonsindekser, fremstår et klart mønster: økonomisk tyngde og innovasjon henger moderat, men signifikant sammen. Korrelasjonen ligger rundt 0,58 – høyt nok til å være meningsfull, og lavt nok til å avsløre at størrelse alene ikke skaper innovasjon. At Global Innovation Index og European Innovation Scoreboard nesten samsvarer perfekt, styrker dette bildet ytterligere.
I praksis betyr dette at land som er gode på innovasjon også ofte er økonomisk sterke. Men Norge bryter mønsteret.
Til tross for et BNP på nivå med de ti største økonomiene i Europa ligger vi langt bak Sverige, Danmark og Finland. Der våre naboer ligger i toppsjiktet, plasserer Norge seg rundt midten. Det viser ikke bare en europeisk trend, men et tydelig norsk innovasjonsgap – et uforløst potensial som først og fremst handler om manglende evne til å omsette nye løsninger i kommersiell verdi.
Her treffer årets Nobelpris i økonomi midt i kjernen. Prisvinnerne – Joel Mokyr, Philippe Aghion og Peter Howitt – har vist at vedvarende vekst ikke følger av inntektsnivå, men av teknologisk fremgang og det Schumpeter kalte «kreativ ødeleggelse»: at ny teknologi faktisk erstatter gammel. De peker på at innovasjon krever institusjoner, konkurranse og insentiver – ikke bare kapital og velstand. Forskningen deres gir et presist rammeverk for hvorfor Norge faller mellom to stoler: økonomisk kapasitet uten tilstrekkelig innovasjonsdynamikk.
For ledere og lovgivere innebærer dette tre klare læringspunkter. For det første: økonomisk styrke gir ikke innovasjon av seg selv. Verken nasjoners BNP eller enkeltvirksomheters omsetning kan brukes som mål på innovasjonsevne. Data fra Norsk innovasjonsindeks, som dekker de viktigste virksomhetene for norske husholdninger, viser dette tydelig. Kundene opplever dem som lite innovative og dermed lite attraktive. Innovasjonsevne må med andre ord bygges, struktureres og dyrkes. For det andre: ressursrike økonomier, som Norge, har ofte svakere insentiver til å utvikle nye næringer. Derfor overpresterer land som Sverige, Nederland, Irland og Danmark relativt til sin størrelse. For det tredje: korrelasjonene mellom BNP og innovasjon viser at fremtidens verdiskaping i større grad vil skje i land som evner å konvertere kapital til kunnskap, teknologi og nye tjenester.
Norge har allerede viktige deler av fundamentet: sterke universiteter, avansert teknologikompetanse, et digitalt modent samfunn og rikelig med kapital. Det vi mangler, er den systematiske koblingen mellom forskning, kommersialisering og markeder som skaper nye vekstnæringer – og som utfordrer dagens strukturer.
Skal Norge lykkes i en verden der verdiskaping i stadig større grad blir tjeneste-, data- og kunnskapsdrevet, må vi ta innovasjonsgapet på alvor. Korrelasjonene viser retningen. Nobelprisen forklarer mekanismene. Nå må vi handle før avstanden til de fremste landene blir enda større.
