I årets siste våruke fortoner været seg temmelig sommerlig, i hvert fall rundt Oslofjorden. Reiser vi sørover til London og Paris har temperaturene denne uken passert 30 grader, og det er slett ikke normalt. Men hva er normalt i disse tider?  I hvert fall er det slett ikke normalt når munker ender som milliardærer eller norske iskrigere slår både Sverige, Danmark og Tsjekkia…

Normalt er heller ikke situasjonen mange hoteller og restauranter har opplevd de siste 6 ukene, men i går kom nyheten om at LO og NHO var enige om at streiken avsluttes.  Omtrent samtidig stod offentlig ansatte foran en potensiell storstreik, men i natt ble det hele avverget.

Godt var det – stengte barnehager har en tendens til å redusere foreldres fokus!

Vår folkekjære konge er på Vestlandsturne, og han benyttet anledningen til å skryte av at kronprinsesse Mette Marit var tidlig ute med å avslutte kontakten med Epstein. Hyggelig av kongen å forsvare sin svigerdatter, men var han litt for tidlig ute?  Vi gjetter på at det passer særdeles dårlig at Aftenposten samtidig avslører at kronprinsessen også i 2014 dro på privat besøk til Florida, året etter at hun «avsluttet kontakten», og etter at Epstein hadde skrevet at han savnet henne.

Et besøk hun nå nekter å forklare seg om… hvis noen har litt troverdighet til overs mistenker vi at mette marit er på kjøper’n!

Normal er heller ikke situasjonen i Ukraina, men på TEK Norge konferansen i den gamle amerikanske ambassaden i Oslo tirsdag ble både vi og en fullsatt sal mektig imponert av Ukrainas digitaliseringsminister Oleksandr Bornyakov. Han påpekte at i det krigsherjete landet har innovasjonstakten aldri har vært høyere, – og ambisjonene om å bli et av verdens tre ledende AI-agent land ble backet opp av tydelige grep. Vi håper den ferske KI Norge sjefen Hans Christian Holte som var i salen plukket opp noen tips. Det handler i liten grad om flere NOU’er og i større grad om å handle og samhandle med ledende miljøer.

TEK Norge sjef Øyvind Huseby ga også en fersk KI-analyse til digitaliseringsminister Karianne Tung, i denne rapporten kommer det frem at vi i Norge også i år dessverre ender som jumbo i det nordiske KI-mesterskapet. Og det til tross for at vi i Norge er landet med verdens høyeste prosentandel som benytter AI, – med hele 56% av befolkningen troner vi på toppen. Alt i alt en interessant konferanse der TEK Norges egen Jarle Roheim Håkonsen loset salen erfarent gjennom mange bra innlegg. Blant høydepunktene var også et intervju med den mektige EU-sjefen for teknologisektoren, finske Henna Virkkunen og et forrykende innlegg fra Kantegas Nora Gjøsæter som slett ikke var imponert over den normale innovasjonsfarten her til lands.

Vi digger talere med klare meldinger og meningers mot. Kudos, Nora!

Det er heller ikke normalt at Norge ypper seg med verdens beste nasjoner i Ishockey, men i Sveits imponerer våre iskrigere stort. Etter å ha slått Latvia i går er vi nå for første gang i historien klare for semifinale, og lørdag møter vi vertslandet Sveits. For alle lesere som tenker at sveitsere ikke er opptatt av verken puck eller vant iler vi til med opplysningen om at ishockey er en av landets mest populære lagidretter. Det finnes tro det eller ei over 1 100 registrerte ishockeylag i Sveits og de spiller til sammen over 16 000 kamper hvert år.

Vi heier uansett på Petter Thoresens norske iskrigere i morgen.

Kunsten å heie på endringsagenter behersker de også i Halden og denne uken har de driftige folka i Smart Innovation Norway arrangert AI+ konferansen. Du kan lese mer om dette her.

Normalt er det vel heller ikke at paven uttaler seg om AI utviklingen, men denne uken har pave Leo XIV arrangert en AI konferanse som munnet ut i hans første encyklika. I praksis er dette et 83-siders åpent brev med tittelen «Magnifica Humanitas» (Storslått menneskehet) der paven tar for seg kapitalisme, innvandring og teknologiske ambisjoner. I klare ord advarer han oss mot å bruke kunstig intelligens, masseautomatisering og rask teknologisk utvikling til å bygge et moderne «Babels tårn», preget av grådighet, umoral og mangel på respekt for menneskeliv. Han antydet også at klimaødeleggelse er en moralsk forbrytelse mot de fattige.

Her et lite utdrag fra de 83 sidene;

«We must, then, avoid the “Babel syndrome,” namely the idolatry of profit that sacrifices the weak, a uniformity that neutralizes differences, and the pretense that a single language — even a digital one — can translate everything, including the mystery of the person, into data and performance. The risk of dehumanization — of building a future that excludes God and reduces the other to a means — is an ancient and ever-new temptation that today takes on a technical guise.»

Vi minnes vitsen om forskerne som hadde bygget et utrolig avansert AI løsning og selvsagt stilte spørsmålet: «Finnes det en Gud?» AI-en’s respons var: «Utilstrekkelig datakraft til å kunne svare.»

Da plasserte forskerne AI-en på en distribuert klynge av millioner av datamaskiner og ga den tilgang til all kunnskap vi mennesker har tilgang til før de nok en gang stilte det samme spørsmålet: «Finnes det en Gud?»

AI-en svarte: «Nå så» 🙂

I USA kom denne uken nyheten om at Spotify og Netflix som lenge har samarbeidet har signert en avtale med den populære velværeinfluenseren Jay Shetty. 1 milliard norske kroner får han for å gi de to eksklusive rettigheter til videoversjonen av «On Purpose», For oss endringsagenter er dette et godt eksempel på avtaler der ledende innovative aktører i ulike branjser går sammen om nye spennende konsepter – så kan vi jo diskutere om video podcaster er så innovativt, men la oss være enige om at den 38 år gamle, tidligere munken Jay Shetty har sikret sin fremtid.

Ukas innovasjonsblomst går til TEK Norge og vi håper de deler med alle de dyktige talerne både der og på AI+ konferansen i Halden – og de norske iskrigerene som overrasker både seg selv og alle oss nordmenn denne uka!

Happy Friday og riktig god helg!

En regjeringsoppnevnt ekspertkomité ledet av Fredrik I. Gulowsen har nettopp levert en NOU som stiller diagnosen mange kommuner, helseledere og innovatører allerede kjenner på kroppen: Gode løsninger finnes overalt i Norge. Problemet er ikke mangel på idéer eller dyktige mennesker. Problemet er at vi ikke klarer å skalere det som faktisk fungerer. I stedet piloterer vi oss til døde.

Vi vet hva som fungerer –
vi klarer bare ikke å spre det!

Det er en diagnose som burde få hele offentlig sektor til å tenke annerledes. Og den kommer ikke fra teorien – den kommer fra et år med arbeid i kommuner og helseinstitusjoner rundt hele landet.

Skaleringsparadokset

Kommuner over hele landet piloterer løsninger som fungerer. En kommune løser et problem med helsetjenesten. En annen finner en måte å organisere omsorgen på som gir både bedre resultater og færre ansatte. En tredje innoverer seg fram til en helt ny måte å levere tjenester på.

Hva skjer etter det? Da stopper det der. Løsningen blir liggende i en kommunes system. Den sprer seg ikke. Den skaleres ikke. Og andre kommuner, som sliter med samme problem, erfarer det på nytt.

Ekspertutvalget, som har brukt et år på å utforske denne problemstillingen, er klare på årsakene: Det er ikke mangel på initiativ. Det er ikke mangel på gode løsninger. Det er mangel på system for å skalere. Og det er en dyp innsikt som fortjener å bli hørt.

Hva slags løsning foreslår de?

Utvalget foreslår tre konkrete tiltak. Det første er et nasjonalt skaleringsfond på minst 10 milliarder kroner, rettet mot det som faktisk virker. Tanken er enkel: når vi har identifisert løsninger som fungerer, skal vi ha midler og mandat til å spre dem – med volum, spredning og tempo som bærende prinsipper.

Det andre er en felles anskaffelsesordning inspirert av Danmark og Sverige – en måte å senke terskelen for private aktører til å investere i løsninger for offentlig sektor. I dag må en leverandør forhandle med hver enkelt kommune. Resultatet? De fleste gir seg. En felles anskaffelsesordning ville endre incentivene helt.

Det tredje handler om skalering av oppgavedeling – altså hvordan man kan dele oppgaver på nytt mellom kommune, privat sektor og frivillig organisasjoner for å løse både utenforskapsproblemet og bemanningskrisen i helse og omsorg samtidig. Utvalget peker på noe som høres ut som en tall, men som er enormt hvis det fungerer: 7 prosent av dagens arbeidskraft utenfor arbeidsmarkedet kan dekke hele bemanningsbehovet innen helse og omsorg.

For kommuner og helseledere: Venten er over

Her kommer det viktige: Helseminister Jan Christian Vestre bekreftet fra scenen at flere av tiltakene vil bli igangsatt allerede før høringsprosessen er ferdig. Og ekspertutvalget gjør det klart: NOUen er full av eksempler som «bare er å stjele». Dere trenger ikke vente på politisk godkjenning for å begynne.

Hvis Drammen kommune, Nordre Follo kommune, Lillestrøm kommune og andre – med «Kommunealliansen» i spissen – har løsninger som fungerer, så er spørsmålet ikke om de skal deles. Det er hvordan de skal deles raskt.

Hva dette betyr for helsesektoren

For norske kommuner og helseledere som sliter med bemanning, økonomisk press og krav om å levere mer med mindre, er denne diagnosen både oppmuntrende og sørgelig. Oppmuntrende fordi det viser at løsningene finnes. Sørgelig fordi det viser at systemet vårt gjør det vanskelig å dele dem.

NOUen ligger her – full av eksempler som bare venter på å bli kopiert, tilpasset og implementert lokalt.

Demografi venter ikke på politiske prosesser. Og det er akkurat det som gjør denne NOUen viktig – ikke bare som et dokument på høring, men som et verktøy som kommuner kan begynne å bruke nå.

AI+ konferansen samlet denne uken noen av Nordens mest erfarne AI-ledere, forskere og innovatører i vakre Halden, så tett på grensen til EU og resten av verden som vi kan komme her til lands! 

Vi i InnoMag tok turen til Halden og ble imponert. Driftige Haldensere viste gjennom en tre dagers kombinert festival og konferanse at kunstig intelligens ikke lenger er abstrakt fremtidsprat – det er noe som skjer nå, i norske virksomheter, universiteter og offentlige institusjoner.

Vi fikk når sant skal sies litt SSW (South by Southwest) vibber og den største erkjennelsen var kanskje ikke teknologien selv, men spørsmålet mange av de dyktige foredragsholderne stilte fra ulike scener:

Hvordan leder vi mennesker når maskiner blir smartere?

Fra startup til suksess – en innovasjonsreise!

Anna von Zeppelin Turvoll fra Völur tok scenen med historien om hvordan man skalerer et AI-startup i en av Norges mest konservative industrier – sjømatnæringen. Hun var tydelig på at det ikke bare handler om fart, men like mye om tålmodighet, forståelse for industriens behov, og evnen til å bygge tillit.

I samme gate presenterte Erik Åsberg den imponerende historien om eSmart Systems – fra et forskningsprosjekt til en global leder innen AI anvendt droneteknologi for å kartlegge kraftinfrastruktur.

To norske selskaper som tydelig viser oss alle at skalering ikke bare handler om teknologi, men om dyp forretningsforståelse og en genuin vilje til å tørre å utfordre vedtatte sannheter gjennom innovativ tenkning.

Når størrelse og etablerte stukturer blir barriéren

Anna Stankovski Clark løftet frem et paradoks som mange store virksomheter nå begynner å kjenne på kroppen: små vekstselskaper kan raskt utvikle egne, skreddersydde programvareløsninger med AI, og kaster ut dyre standardløsninger. Mens store bedrifter, med etablerte strukturer, høye krav til personvern og strenge retningslinjer, blir sittende igjen med langt dyrere standardløsninger. Størrelsen risikerer å bli en barrière.

Det er et spørsmål som ikke har enkle svar – men som digitaliseringsminister Karianne Tung også tok opp fra scenen da hun var innom AI+ Business delen onsdag:

Hvordan sikrer vi nasjonal kontroll over data og AI?

Et viktig spørsmål som ikke bare handler om teknologi, men om suverenitet og verdier. Her er både EU, USA og Kina aktører som vår digitaliseringsminister må forholde seg til, og de fleste innser at det er slett ikke uten risiko å basere vår AI-infrastruktur på utenlandske AI-modeller.

Ledelse i en AI-drevet verden – mind the gap!

Tomas Eric Nordlander, administrerende direktør i NILU, viste alle i salen hva som nå er mulig. Han har i praksis skapt en AI-dirigent som forvalter en rekke agenter for å automatisere jobben hans – og den lærer seg å gjøre jobben enda bedre over tid. Det er ikke dystopi. Det er realitet. Og spørsmålet han stiller er svært relevant: Hva gjør ledere når automatiseringen tar over de repetitive oppgavene?

Alexander Haneng fra Digital Norway var også svært tydelig: Vi trenger flere toppledere som bruker AI til strategisk utforming, ikke bare som et verktøy for økt effektivitet. Gapet mellom de som bruker AI på toppen av eksisterende prosesser og de som tenker AI Native løsninger fra bunnen av vil bli enormt.

Maturity – den stille krisen

Kosovare Olluri, PhD, presenterte en nøkkelstatistikk som burde få alle til å tenke: over 90 prosent av organisasjonene bruker AI-chatbots. Men modningen er lav. Bare 10 prosent forvalter sine egne agenter eller har integrert AI i ledelsessystemene sine. Vi bruker AI – men vi har ikke lært å lede med det.

Etikk, sikkerhet og mennesker

Tone Kaarbø fra advokatfirmaet Ræder Bing som definitivt tar innovasjon og AI på alvor pekte i sitt innlegg på den sentrale utfordringen norske advokater nå må ta inn over seg: Hvilke AI-verktøy ivaretar tillitsbehovet godt nok til at også advokater kan bruke de? Tillit er som kjent skjøre verdier, det tar tid å bygge og kan rives uhyggleig raskt ned. En utfordring som stiller spørsmål til hvordan datasikkerhet og fortrolighetshensyn er hensyntatt, – og en problemstilling som gjelder mange ledere i 2026.

Lena Holmberg fra Lund Universitetet i Sverige pekte på at universitetene nå må tilpasse seg. Når AI kan skrive artikler, hva står igjen som det vesentlige og vi som satt i salen fikk med oss at selv om utdanningssektoren er i rask endring er det stort sprik mellom hvordan de ulike universitetene løser dette. I Lund handlet det om å samarbeide med andre, være åpne for nye måter å lære på og fokusere på studentenes behov.

Truls Berg fra Open Innovation Lab of Norway (og vår egen redaktør) knyttet i sitt innlegg innovasjonstrådene sammen med en viktig innsikt: AI står ikke bare for Artificial Intelligence. I 2026 står det også for Accelerated Innovation. Smarte verktøy som Zatory gjør at man kan komme like langt på 4 minutter som man tidligere trengte 4 uker til å få til, men man må være tydelig på å implementere et godt rammeverk, for som han påpekte: det hjelper ikke om toget går 400 ganger raskere hvis toget beveger seg i feil retning!

Stelian BRAD, PhD og rektor på et universitet i Romania var også tydelig på at nå må alle virksomhetre lære seg å drive innovasjon med AI. Ikke med AI alene, men med AI som del av en større strategi. Det handler ikke lenger om å optimalisere, men om Resilience, evnen til raskt å tilpasse seg nye og uventede situasjoner uten å miste fart.

Halden AI+ – kommet for å bli!

AI+ konferansen viste at Norden som region har mye å fare med, og de dyktigste er allerede langt fremme. AI-revolusjonen er ikke fremtid. Vi står allerede midt i den. Men vi sliter med de samme spørsmålene som resten av verden: modning, sikkerhet, ledelse, og menneskets rolle når teknologien blir smartere raskere enn vår evne til å omstille oss.

Kudos til alle de dyktige foredragsholderne og ikke minst til arrangørene bak det hele. Det står stor respekt av det arbeidet som Smart Innovation Norway og ildsjeler som Tore Lie, Knut Johannessen og Salvador Baille (for å nevne noen blant mange),  legger ned for å få et så omfattende arrangement til å lykkes – og lykkes gjorde de!

Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.

Den norske velferdsstaten er i fare for å bli for lite omstillingsdyktig til å finansiere seg selv.

Wall Street Journal beskriver Sverige som verdens mest overraskende kapitalistiske oppussingsprosjekt. Det bør interessere oss. Ikke fordi Sverige har funnet løsningen på alle problemer, men fordi landet viser hvor raskt en velferdsstat kan endres når politikerne faktisk flytter på insentivene. 

Det er her den norske debatten svikter. 

Vi diskuterer private aktører i velferden som om det først og fremst handler om moral og symboler. Det holder ikke. Utfordringen er økonomisk og institusjonell: hvordan skal Norge skape tilstrekkelige verdier til å bære en kostbar velferdsstat når veksten blir lavere og arbeidskraften knappere? Vi kan ikke finansiere morgendagens velferd med gårsdagens verdiskaping. 

Sverige har tatt grep som Norge fortsatt nøler med. Nær halvparten av primærhelseklinikkene er privat eid. En betydelig andel av de videregående skolene drives privat. Skattene er kuttet. Parallelt har Sverige satset sterkere enn Norge på virkemidler for innovasjon og omstilling. 

Den svenske kursen har skyggesider. Både norske og svenske analyser peker på risiko for kommersialisering, geografisk skjevhet og konsernkonsentrasjon når private velferdsaktører vokser raskere enn reguleringen tåler. Nettopp derfor er Sverige interessant: landet viser både hva som er mulig, og hva som går galt. 

Lærdommen for Norge er ikke «mer marked» som ideologi. Lærdommen er at lovgiverne må bli langt bedre til å designe markeder, kontrakter og kontroll før de slipper private leverandører inn i offentlig finansierte tjenester. 

Her ligger den norske unnfallenheten. Offentlig ansvar er blitt nesten automatisk oversatt til offentlig egenproduksjon. Den koblingen er en hemsko. Offentlig ansvar betyr at fellesskapet fastsetter mål, finansierer tjenester, fører tilsyn og griper inn når kvaliteten svikter. Det betyr ikke at staten eller kommunen må gjøre alt selv. 

Dette blir særlig akutt i arbeidsintensive tjenester. Ta eldreomsorgen: SSB anslår at Norge vil mangle titusener av helsefagarbeidere innen 2035. Likevel brukte vi det siste tiåret på å diskutere om private sykehjem er prinsipielt akseptable – Bestemor på anbud – og ikke på å designe bedre kontrakter, skarpere kvalitetskrav og reell konkurranse om å levere best. Resultatet er at kapasitetsgapet vokser mens debatten står stille. Når budsjettene samtidig strammer til, risikerer vi det dårligste fra to verdener: en offentlig sektor som ikke skalerer og et privat næringsliv som holdes unna områder der det kunne ha bidratt under offentlig styring. 

Det politisk vanskelige er ikke teknikken, men prinsippet. Norske lovgivere må våge å si høyt at offentlig finansiert velferd kan kombineres med private og ideelle leverandører under harde rammer for innsyn, kvalitet og ansvar. 

Dette er ikke et argument for en svakere stat. Det er et argument for en mer kompetent stat. 

Sverige har forstått noe vi fortsatt skyver foran oss: En velferdsstat bevares ikke ved å fryse organiseringen i gårsdagens form. Den må fornyes mens handlingsrommet fortsatt finnes. 

Norge trenger ikke Sveriges modell. Men vi trenger mer av Sveriges politiske vilje.

Årets nasjonaldag er unnagjort. I Oslo vandret glade barn tradisjonen tro også i år opp Karl Johans gate til slottet. De færreste husker at svenskekongen som Oslos hovedgate bærer navnet til i sin tid forbød oss nordmenn å feire dagen. Det første barnetoget ble faktisk arrangert så sent som i 1870 av ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Toget besto av rundt 1200 gutter og 19 år senere åpnet man for at også jentene skulle få være med.  Sikkert både kontroversielt og innovativt i sin tid. I år var alle landets skoler med på folkefesten, et vakkert nasjonalromantisk skue med norske flagg, glade barn, høylytte skolekorps og usannsynlige mengder med is.

Ifølge nordmenn flest er vi verdensmestre i å feire nasjonaldagen – vi slår i hvert fall svenskene!

Men uka har bydd på mer, mye mer!

Ikke før var nasjonalfesten over før en av verdens mektigste menn toget inn på et lenge annonsert Oslo besøk. Indias statsminister Narenda Modi, leder verdens mest folkerike land og det var kanskje bra at han gikk glipp av barnetogene.

Skulle India begynt med det samme ville feiringen nemlig tatt en uke!

Med over 1,2 milliarder innbyggere og en medianalder på 29,2 år er det liten tvil om at India en global stormakt og det tidligere U-landet er allerede verdens 5. største økonomi.  I Oslo møtte Modi statsministrene i de nordiske landene, og selv om vi i Norden er små hver for oss minner vi våre lesere om at som region utgjør vi verdens 11. største økonomi – og definitivt en av verdens mest innovative!

I går gikk passende nok også Nordic Innovation Award av stabelen i Oslo. Dette er en nordisk innovasjonspris som for første gang ble arrangert i fjor og bak står patent- og varemerkemyndighetene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Målet med prisen er å synliggjøre og belønne innovasjoner med stort potensial, inspirere startups og bedrifter, og tydeliggjøre hvor viktig det er å beskytte immaterielle rettigheter. Seminaret ble innledet av næringsminister Cecilie Myrseth som påpekte behovet for økt samarbeid for å bistå innovative virksomheter både raskere og bedre. Du kan lese mer om prisutdelingen og hvem som vant her.

Det ferske NATO landet Sverige avslørte denne uken også at de skal kjøpe fire nye franske fregatter. Prislappen er visstnok 40 milliarder svenske kroner, ikke ubetydelige 10 milliarder per skip. Som kjent besluttet vi i Norge nylig å kjøpe fem britiske fregatter, og de er når sant skal sies større, men vi skal ut med svimlende 140 milliarder norske kroner og det regnestykket går jo ikke opp i vår favør. Spørsmålet er umulig å unngå;

Når NATO land nå forsøke å nå 5% og forsvarsutgiftene måles i prosent av BNP, insentiveres vi til å kjøpe billig eller dyrt?

Alternativet er selvsagt at engelskmennene er bedre selgere eller svenskene langt bedre forhandlere enn oss…

Det minner oss litt om den hyggelige amerikaneren som advarte oss om at når man kjøper en klokke på Amazon så hender det at selgeren overdriver;

Selv om det står at man kan svømme med klokken så gjelder det visstnok kun om man kan svømme uten!

Uansett, trenden som vi endringsagenter kan lese ut av begge disse kjøpene er at europeiske land nå velger europeiske leverandører. Kostnadene Dumold Trump’s villmannspolitikk påfører amerikanske leverandører begynner å vise seg. Som Espen Barth Eide sier det til VG denne uken; – Ukraina overgår oss alle i sin kunnskap om dronekrig.

De har lært oss hvor viktig innovasjonskraft er, hvor raskt de klarer å produsere store volum.

Her hjemme har landslagstrener Ståle Solbakken denne uken også pekt ut hvilke 26 fotballspillere som skal representere Norge i fotball VM, og i en nasjonalromatisk video med selveste kong Harald som presentatør ble de 26 avslørt.  Vi gratulerer alle og sender en spesiell hilsen til Martin Ødegård. Norges kaptein ble denne uken nemlig seriemester i England med sitt Arsenal, og selv om vi denne uken påpeker at det meste skjer i Oslo skal Arsenal allerede om en uke spille Champions League finale mot franske PSG i Budapest, Ungarn. La oss da ile til med å påeke at allerede denne helgen spilles finalen i UEFA Women’s Champions League og det skjer selvsagt i Oslo, nærmere bestemt Ullevaal Stadion.

Andre som kan feire er Renate Reinsve, på verdens største filmfestival i Cannes. I år har hun fått selskap av Marie Ulven (Girl in Red).  Marie spiller hovedrollen i filmen «Lave forventninger» som tro det ei ikke handler om Innovasjon Norge, men om Maja, en suksessfull artist som kollapser etter flere intense år i musikkbransjen. Utbrent, deprimert og blakk flytter hun hjem og møter en helt vanlig hverdag – langt unna rampelyset. Det handler om ambisjoner, støtteapparat, psykisk helse og jakten på mening i en verden preget av konstant SoMe-press.

I Cannes konkurrerer de i år med filmen Hell Grind. Denne filmen er verdens første helaftens spillefilm utelukkende laget av AI.  Oppstartselskapet Higgsfield har eksplodert inn på AI-scenen og blitt en av årets heteste nye enhjørninger og er allerede verdsatt til over 12 milliarder kroner. Nå kan de skryte av en verdensrekord, på kun 9 måneder har de skaffet seg 15 millioner brukere. Plattformen genererer visstnok 4,5 millioner AI-videoer daglig. For oss en viktig påminnelse om at nye AI-native selskaper kan vokse utrolig raskt og de vil endre bransjer langt raskere enn mange tror. Higgsfield kombinerer kraftige AI-modeller med et komplett økosystem for kommersiell videoproduksjon i AI-alderen, betydelig billigere og raskere enn dagens store studioer opererer. Her kan du se en video av hva de får til!

Ukas innovasjonsblomst går til årets vinner av Nordic Innovation Award, finske Weeefiner Oy og det norske Patentstyret som arrangerte finalen i Oslo. Vi håper de deler med de kreative hodene bak den innovative norske nasjonalromatiske videoen der Kong Harald avslørte våre 26 menn til årets Fotball -VM, – vi velger å tro at det ikke var AI som gjorde alt 🙂

Happy Friday og riktig god pinsehelg!

Vi har aldri hatt mer teknologi. Vi har aldri hatt mer kunnskap. Vi har aldri hatt flere muligheter. Og likevel opplever stadig flere mer stress, fragmentering og mindre tid til det som faktisk betyr noe. Det paradokset er utgangspunktet for Sommerro – en dag utenom det vanlige som MadeToGrow arrangerer i sommer.

Vi kontaktet MadeToGrow’s leder Sissel Naustdal og spurte hva deltagerene har i vente;

-Sommerro er ikke et seminar. Det er ikke en konferanse. Det er en opplevelsesbasert utforskning gjennom natur, refleksjon, interaktive oppgaver og simuleringer, samt felles matopplevelser. Og det er en dag viet alle som leder og som opplever at de står midt i spenningen mellom all teknologien og det som faktisk betyr noe.

Hva handler det egentlig om spør vi…

-Spørsmålet som ligger til grunn er enkelt, men likevel slett ikke så enkelt å svare på: Hva om fremtidens arbeidsliv ikke bare handler om smartere teknologi – men om smartere måter å leve, lede og organisere oss på?

Sissel utdyper tanken bak slik;

-Det er lett å bli fanget i en verden hvor hver dag blir mer fragmentert. E-poster, Slack, møter, notifikasjoner, data – det som skulle gjøre oss mer effektive, gjør oss mer stressede. Og når vi skal innovere, skal vi forretningsmessig telle hver time og skal vi samtidig bygge menneskelig tillit, hvor er det vi finner tiden?

-På Sommerro tar vi det spørsmålet på alvor. Ved å kombinere refleksjon, natur og konkrete oppgaver og simuleringer, inviteres du til å utforske hvordan vi faktisk kan utnytte menneskets potensial bedre – og skape mer reelle verdier, ikke bare mer aktivitet, smiler hun til oss.

En dag i Holmestrand

Arrangementet foregår på Gård Langeli Øvre i Holmestrand – et valg som signaliserer noe om hva dagen handler om. Ikke møterom og PowerPoint, men natur, stillhet og rom til å tenke – og ikke minst til de gode samtalene.

MadeToGrow, som står bak arrangementet er kjent for sitt arbeid med menneskers potensial og kulturell intelligens. Sissel Naustdal som i fjor kom ut med boken 5 M bringer sin erfaring inn i denne dagen – og dagen er i følge henne viet tre målgrupper;

1. Ledere som spør seg selv om de bruker tiden sin på det som betyr noe.
2. Innovatører som lurer på hvordan man faktisk får endringer gjennom når alt skal måles og optimaliseres og sist, men ikke minst…
3. Endringsagenter som ser gapet mellom hva alle sier de skal prioritere og hva de faktisk gjør.

Og ja – hvis vi i Innomag forstår opplegget rett: Det er også for deg som, midt i alt det moderne arbeidslivet tilbyr, savner litt mindre fragmentering og litt mer fokus på de gode samtalene og hva som virkelig teller.

Mer informasjon og påmelding finner du på Madetogrow.no‘s hjemmeside.

Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway og professor emeritus fra Norges Handelshøyskole.

Spørsmålet er ikke om Norge skal ha datasentre. Spørsmålet er todelt: hvilke datasentre som skal få bruke knapp kraft og nettkapasitet, og hvordan sikrer at de bidrar til omstillingen av norsk økonomi? Vi må unngå ny eksport av råvarer under et digitalt merke. 

Debatten om datasentre i Norge har i stor grad fulgt to spor: enten som en diskusjon om nødvendig digital infrastruktur, eller som kritikk av høyt kraftforbruk og svake ringvirkninger. Felles for begge er at de i liten grad tar utgangspunkt i det som nå er det avgjørende premisset: at kraften er knapp. I 2025 ble det lansert en nasjonal datasenterstrategi, Stortinget behandlet forslag om konsesjonssystem, og Teknologirådet nedsatte en ekspertgruppe som skal levere rapport sommeren 2026. Likevel er debatten fortsatt mer preget av enkeltprosjekter enn av en samlet strategi for hva datasentre skal bety for norsk økonomisk omstilling. 

Når kraften er knapp, er ikke datasentre først og fremst et næringspolitisk spørsmål. Det er et fordelingsspørsmål. Nettilgang må derfor prioriteres etter samfunnsnytte. 

Uten tydelige kriterier vil utfallet i praksis bestemmes av hvem som kommer først i køen. Ikke av hva som skaper størst verdi for samfunnet. 

Norge trenger en sterk digital infrastruktur. Vi trenger lagring, regnekraft, skytjenester og teknologimiljøer som kan styrke produktivitet, beredskap og konkurransekraft. Men ikke all etterspørsel etter kraft har samme verdi. 

Noen datasentre kan styrke norsk sikkerhet, digital suverenitet, kompetanse og verdiskaping. Andre vil i praksis binde opp kraft og nettkapasitet uten tilsvarende bidrag. Hvis politikken ikke skiller mellom disse, er det ikke markedet som svikter – det er politikken. 

Datasentre er ikke et naturfenomen. De er et politisk valg!

I dag står Norge i en reell konflikt mellom ulike hensyn. Husholdninger, eksisterende industri, ny grønn industri, forsvar, transport og digital infrastruktur konkurrerer alle om den samme kraften. Da kan ikke svaret være at første mann til mølla skal få sin kraft. Tallene er betegnende: datasentre står allerede for 40 prosent av reservert kapasitet i kraftnettet, og samlede søknader overskrider Norges årlige totalproduksjon. Bare Stargate Norway i Narvik – et samarbeid mellom Aker, N-scale og OpenAI – planlegger en kapasitet på 520 MW, større enn alle eksisterende norske datasentre til sammen. Forsvarsinstitusjonene opplever allerede at de taper prioritetskampen om kraft til datasentre. 

Et datasenter bør bare prioriteres hvis det oppfyller minst én av følgende fire betingelser: 

1. Det skaper dokumenterbar verdiskaping i Norge, utover selve strømforbruket. 
2. Det bidrar til nasjonal kontroll over data, teknologi eller beredskap. 
3. Det utløser positive ringvirkninger som ikke ville oppstått ellers. 
4. Det bygger kompetansemiljøer og utdanningskapasitet i Norge som styrker omstillingen til en kunnskapsbasert økonomi etter olje. 

Hvis svaret er nei, bør prosjektet ikke gå foran andre anvendelser av kraften. 

Det er også nødvendig å se på verdikjeden. Norge kan ikke nøye seg med å levere ren kraft og kjølig klima, mens andre tar eierskap, kompetanse og plattforminntekter. Da reduseres vi nok en gang til en leverandør av innsatsfaktorer i en verdikjede vi ikke kontrollerer. SSB peker på at datasenternæringen sysselsetter færre per kWh enn tradisjonell kraftintensiv industri og at verdiskapingen per energienhet er avtakende. Det betyr at datasentre uten forankring i norsk kompetanse og eierskap kan bli et teknologisk motstykke til råvareksporten vi alltid har søkt å komme oss videre fra. Omstillingen av norsk økonomi krever at vi bruker digitalisering til å bygge ny konkurransekraft. Ikke til å subsidiere andres. 

Det samme gjelder risiko. Når store etableringer fremstilles som lokale vekstmotorer, er det lett å anta at enhver investering er en gevinst. Slik er det ikke. Kommuner og regioner må ikke gjøres avhengige av én aktør, én teknologi eller én bølge i kapitalmarkedet. Også digital industri krever risikoforståelse. 

Norge har gode forutsetninger for å bygge en sterk digital eksportnæring. Men forutsetninger er ikke strategi. Perspektivmeldingen er tydelig: Norge må omstille seg fra en petroleumøkonomi til en bredere kunnskapsbasert økonomi. Digitalisering er ikke et sidespor i den omstillingen – det er selve aksen den må dreie rundt. Datasentre kan være en del av dette.  

Aker Nscales avtale med UiT om 100 millioner til KI-kompetanse i Nord-Norge er et eksempel på hva som er mulig når næringslivet forplikter seg til mer enn strømforbruk. Det må bli normen, ikke unntaket. Andre land har allerede forstått dette: Danmark, Finland og Nederland har alle innført nasjonale rammeverk som kobler datasentertilgang til konkrete krav om energieffektivitet, varmeutnyttelse og lokal verdibygging. Norge har en strategi. Det vi mangler, er et prioriteringsregime som oversetter strategien til handling. 

Norge valgte i 1971 å ikke la oljeselskapene bestemme hvem som fikk bore og hvem som fikk tjene. Den beslutningen la grunnlaget for velferdsstatens finansiering i femti år. Den gang handlet det om å eie ressursene. Nå handler det om å eie kompetansen, dataene og plattformene og om å bruke kraften vår til å bygge en økonomi som kan finansiere velferd også etter at oljefondet en dag ikke strekker til. 

Nå trenger vi en tilsvarende beslutning for kraftnettet. En beslutning om at kraften skal prioriteres til det som bygger fremtidens kunnskapsøkonomi og ikke til det som gjentar gårsdagens ressurslogikk i digitalt format. 

Kraften er for verdifull til å overlates til tilfeldighetene. 

Vi sitter her på berget og ser utover havet og ser milliardene forsvinne, både i fabrikk konkurser, renteøkninger og i lommene på investorer som har gitt opp å forstå norsk næringspolitikk og flytter sørover.  Slik mister vi for hver måned som går verdifull privat kapital og investorer som tør å satse.

Denne uken mistet vi også en av Norges største næringslivsledere, i en alder av kun 69 år var det «Game Over» for Stein Erik Hagen. Endringsagenten, lederen og levemannen med en av landets største lommebøker gikk over i historiebøkene, – og godordene flommet fra både politikere og næringslivsledere.

Vi husker fortsatt kraften han utstrålte over middagsbordet etter et innlegg på en First Tuesday samling for over 20 år siden, men tenker samtidig at det er trist at vi her til lands har en lei tendens til å vente med godordene til det er for sent.

Godord har det i hvert fall ikke manglet på fra regjeringens side når det gjelder batterisatsningen Morrow i Arendal. Ikke statlig kapital heller, over 2,8 milliarder har ulike offentlige aktører og virkemiddelkameratene Innovasjon Norge og SIVA stilt opp med.  Mens gründere flest må klare seg uten statlig hjelp var det åpenbart åpne sluser for tidligere næringsminister Jan Kristian Vestre’s personlige prestisjeprosjekt. Det manglet ikke på advarsler!  Vi husker at redaktør Trygve Hegnar i Finansavisen skrev at han vurderte å starte Hegnars batterifabrikk siden staten lovet å ta risikoen, mens Hegnar selv skulle få gevinsten.

Vi minner om at for de fleste gründere er det motsatt, dagens næringspolitikk medfører at de som oftest er alene om risikoen, mens staten krever en stor del av innsatsen fra dag 1 i form av skatter, avgifter og pålagte kostnader.

Næringsminister Cecilie Myrseth pekte i NRK’s Debatten på at innovasjon innebærer at man av og til feiler, og det er jo en korretkt betraktning. Vi skulle ønske hun derfor også forstod at det er nettopp derfor risikokapital fra private må behandles som investeringer som fortjener skattefritak, slik de fleste andre land praktiserer. Vi har i mange år pekt på at Norge burde innføre en ordning omtrent slik den er i England, der kan investorene trekke halve beløpet de investerer av på skatten, ordningen heter SEIS og store deler av Europa har mer eller mindre tilsvarende ordninger.

Ukas frekkeste må være Arendals ordfører Inger Brokka de Ruiter fra SV som mente at batteri-konkursen er Fremskrittspartiets skyld. Når man representerer partiet med egen Wall of Shame over de som faktisk skaper arbeidsplasser her til lands fortjener slike påstander betegnelsen Frekkere enn flatlusa.

Vi klør oss også litt i hodet over årets lønnsforhandlinger.  Neida, vi tror IKKE det skyldes flatlus! Årsaken skyldes årets store stridspørsmål om hvem som skal måtte legge ut sykepengene som NAV ikke klarer å betale i tide. Det er slik vi ser det utrolig at ingen påpeker det hårreisende i at SMB virksomheter med få ansatte og syltynne marginer skal måtte legge ut penger for en offentlig etat som har est ut til å bli over 22 000 medarbeidere.

Hvorfor peker ingen på det reelle problemet og stiller spørsmålet; Hvordan innovere slik at NAV kan betale raskt nok og riktig nok?

Det Minner oss om han som dro til bokhandelen og kjøpte boka  ‘How to Solve 50% of Your Problems,’. Med åpenbar logisk sans kjøpte han to og håpet å bli kvitt alle problemene!

Siden vi er innom NAV så kom denne uken også nyheten om at Hans Christian Holte blir ny KI-sjef. Vi kjenner den tidligere NAV sjefen som en dyktig og digitalt oppegående leder, men mener det siste Norge trenger er nok en statlig enhet som skal rapportere inn til et Digitaliseringsdirektorat som slett ikke har innsett hvor raskt utviklingen nå går. Tross alt har aktører som Abelia, Dataforeningen,  Digital Norway, Open Innovation Lab of Norway og Teknologirådet og mange flere allerede i flere år vært opptatt av hvordan norske virksomheter skal lykkes med AI. Vi ønsker ham likevel til lykke i jobben og håper Holte innser at veien til økt fart går gjennom samarbeid og konkrete grep, og uten økt fart blir KI Norge en nedtur for den tidligere DIFI-sjefen og Skattedirektøren.

Ukas nedtur stod vel Norges Bank sjefen Ida Wolden Backe for da hun i går valgte å sette opp renten. Årsaken er åpenbar. Hun vil inflasjonen til livs, men det merkelige er at norske politikere ikke ser mer på hva broderfolket i øst holder på med. Inflasjonen i Sverige ble nemlig halvert fra 1,6 prosent i mars til 0,8 prosent i april, viser en foreløpig beregning fra Statistiska centralbyrån (SCB) og Søta bror har nå en rente på kun 1,75%.

Det ville vært noe for Støre og Stoltenberg som nå må ta til seg ordene fra sin egen næringsminister og innrømme at de har både feilet og løyet til oss nordmenn når de lovet oss lavere rente i bytte mot våre stemmer.

Det stemte åpenbart ikke!

Før vi gir oss må vi svinge innom USA og Dumold Trump som ikke bare kriger med Iran, han ligger også i krig med talkshowverten Jimmy Kimmel. Han har nå krevd at programlederen skal miste jobben og viser med det det amerikanske folk at humor kan være et kraftig våpen. Sjekk hans svar her.

Ukas innovasjonsblomst går nettopp til Jimmy Kimmel som fortsetter med sine humoristiske ebetraktninger om all galskapen Dumold Trump finner på, – og vi håper han deler blomsten med Hans Christian Holte som nå går løs på en viktig jobb for å sikre at Norge gjør seg klar til å møte fremtiden. Han har langt dårligere tid enn mange tror!

Happy Friday og riktig god helg!

Denne uken meldte Morrow Batteries ASA at selskapet går konkurs. Det er en tung beskjed fra et av Norges mest ambisiøse forsøk på å bygge en europeisk batteriindustri hjemmefra. Men bak konkursvedtaket ligger en kompleks virkelighet som forteller mer om det globale batterimarkedet enn om norsk innovasjonsevne.

Siden oppstarten i 2020 har Morrow arbeidet målrettet med å etablere industriell produksjon av bærekraftige battericeller i Norge. De har utviklet teknologi for LFP og høyvolts LNMO-X batterier, fokusert på å redusere karbonavtrykket ved å produsere med 100 prosent fornybar energi. Nå – etter nylig å ha sikret seg en langsiktig leveringsavtale med den finske Proventia og sin første kommersielle kontrakt innenfor forsvarsektoren – ser det ut til at pengene løp ut før resultatet kunne realiseres.

Det er ikke mangel på vilje – det er mangel på tid og penger

Styret og ledelsen i Morrow gjorde i følge sin egen pressemelding det som skal gjøres: de jobbet intenst for å finne løsninger. De forhandlet med eksisterende eiere, søkte nye industrielle og finansielle investorer, og var i dialog med offentlige aktører. Potensielle egenkapitalinnskudd, gjeldsfinansiering og strukturelle løsninger ble drøftet. Men ingen av disse posisjoneringene nådde åpenbart i mål innenfor tidsrammen som likviditeten tillot.

De mener selv at dette ikke kan anses som en innovasjonsfiasko. Det er en finansieringsfiasko – eller rettere sagt: et møte mellom ambisjon og realitet i et marked som har endret seg dramatisk mens Morrow bygget fabrikken.

Batteriboblen som spratt

Morrow oppstod i en tid da verden så batterier som fremtiden – og det var riktig. Det er fortsatt riktig. Men i løpet av de siste årene har det globale batterimarkedet endret seg. Prisene har falt, konkurransen har intensivert seg, og investeringsmiljøet har blitt mer restriktivt. For et selskap i en tidlig og kapitalintensiv industrialiseringsfase var dette en perfekt storm.

Morrow har mottatt omtrent 3,3 milliarder kroner fra eiere som Å Energi, Siemens Financial Services, ABB, Maj Invest, Nysnø og Noah. Innovasjon Norge har bidratt med 550 millioner kroner i lån. Siva investerte 542 millioner kroner i en spesialisert fabrikkbygging. Til sammen handler dette om betydelige offentlige og private ressurser som nå står igjen som kostnad.

Det er en hard lærdom, men en viktig: kapitalintensive teknologiventures i tidlige faser tåler ikke både høye kostnader, markedsturbulens og begrenset tid. Du må velge – eller du må være veldig heldig.

Teknologien består, men hvem tar over?

Vi i InnoMag ser konturene av det samme som skjedde da bilfabrikken Think gikk konkurs og ble solgt ut av landet i flere omganger for over 20 år siden. Kan det være at Morrow nå også selges til utlandet?

Ann Christin Andersen, styreleder i Morrow, sier det slik i sin egen pressemeldingklart:

«Developments in the global battery market, combined with the capital requirements inherent in an early industrialization phase, have made this journey far more challenging than anticipated. We have worked intensively to find a sustainable solution but have not succeeded in securing sufficient financing within the timeframe available. At the same time, we are proud of what our employees have achieved – they have built a factory and developed technology that will hopefully prove valuable to Europe’s growing battery sector»

En ting er sikkert, behovet for europeisk batterikapasitet er ikke mindre nå enn det var for to år siden!

Hva lærer vi?

For norsk innovasjonspolitikk og for de som investerer i tidligfasebedrifter, vil dette utvilsomt bli et viktig Case Study.

Det sier noe om hvor vanskelig det er å bygge en ny industri. Det sier også noe om at politikere bør holde seg for gode for å peke ut vinnere, og i stedet overlate slikt til private investorer. Jon Fold Von Bülow, fungerende administrerende direktør i Morrow, avslutter med ord som det er verdt å merke seg:

«Konkurs er ikke det samme som fiasko. Og for Europa – som desperat trenger batterikapasitet – kan denne teknologien og denne fabrikken få et nytt liv under nye eiere.»

Uansett, et kapittel er over og mange medarbeidere har mistet sin arbeidsplass – og SV’s varaordfører legger skylden på Fremskrittspartiet. DET må i hveert fall kunne kalles å rette baker for smed!

Denne kronikken er skrevet av Karl Egil Stubsjøen, seniorrådgiver i A-2 Norge.

Spørsmålet om å overlate IT til eksterne aktører handler ikke lenger bare om kostnader og kompetanse. Det handler om styring: Hvem kontrollerer virksomhetens kritiske funksjoner – og hvem setter premissene?

TOMRA gjør det igjen. Etter å ha blitt kåret til Norges mest innovative virksomhet  2025, har Asker-selskapet nå sikret seg iF Design Gold Award 2026 for sin revolusjonære TOMRA R2-maskin. Prisen henger høyt, kun åtte norske produkter har vunnet prisen siden 1954.

Prisen ble tildelt ved iF Design Award Night i Berlin denne uken, og hyller TOMRA R2 – en såkalt multifeed-resirkuleringmaskin som omdefiner hvordan mennesker returnerer flasker og bokser. Vi har skrevet om denne innovative maskinen tidligere, du kan lese saken her.

Ifølge juryen er det elegant design kombinert med intuitiv bruk som gjør den spesiell:

«This reverse vending machine turns the process of returning bottles into a seamless, universally accessible experience. Intuitive interaction and elegant engineering take the hassle out of recycling, turning an environmental obligation into a fast, clean, and convenient experience. This is a great example of universal design principles deployed in everyday life.»

Det er ikke tilfeldig. Bak TOMRA R2 står et design- og R&D-team som har gjort det som mange synes umulig: gjort det enkelt og behagelig å resirkulere.

Fra sirkulær økonomi til sensorteknologi

TOMRA har i over 50 år stått i spissen for å gjøre verden mer sirkulær. De kombinerer banebrytende sensorteknologi med en klar visjon om smartere ressursbruk – og gjorde dette til en global standard. Som vi skrev da de ble kåret til årets mest innovative virksomhet i desember:

«Med løsninger som brukes globalt setter de standarden for sirkulær økonomi og bidrar konkret til å redusere avfall, øke resirkulering og skape mer bærekraftige verdikjeder.»

Med denne prisen viser TOMRA kontinuerlig innovasjonskraft. De blir ikke liggende på gamle laurblad. Nylig åpnet de Områ på Holtskogen for å styrke plastgjenvinningen her til lands. De tør å teste nye områder – fra klær til pappbegre. Og nå – med en iF Gold Award – beviser de at det de gjør ikke bare fungerer, det ser også bra ut.

Vi i InnoMag gratulerer Tomra med den høythengende prisen.