Ting vi anser som en gave først, som internettet, kan snu seg mot oss og vise seg å ha ødeleggende krefter, skriver June Breikvik, leder for Kunst, kultur og skole i Kulturtanken. 

(Dette innlegget ble først publisert på June Breiviks egen blogg)

En kniv kan brukes til mye bra; lage mat, hus, kunst, – men den kan også drepe. Og kniver har stått for mange tragiske dødsfall. Bruken av kniver må derfor reguleres. En annen sånn gave er olje.  Olje har gitt oss et samfunn med mange goder, men den kveler oss samtidig. Vår bruk av olje kan komme til å gjøre planeten vår ubeboelig, hvertfall på deler av den. De gamle grekerne snakket også om slike gaver. Pandora ble gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske) av gudene. Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.

Dette håpet er viktig, for håpet gjør at vi ser etter løsninger.  Internett var en slik gave og håp. Internett skulle gi alle borgere tilgang på informasjon og en stemme.  Ikke lengre skulle redaktører og andre være portvoktere.  Diktatorenes tid var forbi. Den arabiske våren ble en bekreftelse på dette.  Twitterrevolusjonen i Georgia.  Vi så for oss “the dawn of Aquarius”.

Men så skjedde det noe på veien. For som kniver og olje, viser dette fantastiske internettet seg å være en ny krukke.

For det kom ikke bare opplysninger, fred, kommunikasjon og samhandling ut av det.  Det kom misinformasjon, manipulering, kontroll og overvåking. Nettroll våknet, stemmer stilnet på grunn av hatprat, trusler og sjikane. Ytringsrommet ble trangere og trangere. Vi begynte å bli krenket av andres ytringer, de som sa det vi ikke var enige i.  Vi begynte å danne egne rom hvor vi trakasserte dem vi ikke var enige med, og dermed ikke likte. Istedenfor økt mangfold av ytringer, ble det trangere.

Vi laget oss sosiale medier for digitale fellesskap. Men dette fellesskapet ble en ny mobbe- og sorteringsarena. Det var om å gjøre å være den kuleste gutten eller jenten på nettet. De som lyktes fikk tittelen “influencers”. Hvilken innflytelse hadde de, hvordan hadde de gjort seg fortjent til denne honøren?  Gjennom å fashe sitt forbruk. Gjennom selfier, merkevarer og kosmetiske inngrep, dekadent livsstil ble de viktige stemmer i vår digitale hverdag.

Hvordan skjedde det?

Jo, gjennom likes og treff.

Det eneste de hadde prestert var å være den kuleste på nett.  Og resten gjorde hva de kunne for også å få likes.  Gjennom likes fikk vi bekreftet oss selv og vår verdi. Og fikk vi ikke likes var vi mislykket.   Vår verdi var ikke lengre definert gjennom hva vi bidro med, men gjennom andres digitale annerkjennelse.

Gjennom disse sosiale mediene blottla vi oss selv. Gjennom å dele våre liv skapte vi dollarbilliardærer av dem som hadde utviklet disse arenaene. Vi ga dem tilgang om hvem vi var og hvordan vi tenkte.   De på sin side brukte denne informasjonen og matet den inn i sine algoritmer, og vips var vi blitt produkter i et globalt marked.  Det vi skapte ble delt og solgt til høystbydende, uten vårt samtykke, uten at vi visste.

Men noen smarte visste.

De visste at kunnskap er makt.

De utviklet selskaper som manipulere med psyken vår.  De visste hvordan de skulle bruke disse arenaene for å få oss til å handle slik de ønsket.  Selskaper som Cambridge Analytica visste akkurat hva de skulle gjøre for å fore oss med informasjon som passet våre holdninger og fordommer.   Ungdommer i Makedonia fant det også ut, og ble rike på å produsere “nyheter”.

Men denne informasjonen har ikke bare kommersiell verdi.  Stasi  i DDR gjorde store deler av befolkningen til sosiale spioner. I vår digitale tidsalder har sosiale medier inntatt denne rollen. Kinesiske myndigheter har innført et system med social credit score. Basert på din social credit score får du adgang/nektet adgang til ulike tjenester, som studieplass, lån, bolig, transport.  

Hva danner så grunnlaget for din social score? Vel, igrunnen alt det som allerede samles inn om deg fra digitale medier: hvor du bor, hvem som er vennene dine, hva du søker etter på nett, hva du leser, hva du kjøper, hva du spiller og hvor lenge. Om det ikke er ille nok, er hjemmene installert med smarthøytalere som registrerer hva du sier. Dersom du ytrer meninger som ikke er passende synker din social credit, med alle konsekvenser det har.  Bare ta en titt på Netflix og Black Mirror.  Kombiner dette med teknologi som logger dine emosjoner, noe som jeg selv testet ut i Moskva i oktober. For meg som har “resting bitch face” og ser sur ut når jeg tenker eller er alvorlig, ville noe slikt slå dårlig ut på social score.

Firmaet som leverer teknologien som jeg har testet ut, skriver på sin hjemmeside:

Emotian is a platform for detecting, mapping and analyzing emotions of people via text and photodata in social networks, as well as the date from CCTV Cameras. The platform can be used to analyze the territories of any size: from a shop area to a whole city or country.

For oss i vesten virker et slikt system veldig invaderende.  De kinesere jeg har snakket med opplever det ikke like problematisk.  Det har et annet forhold til offentlig vs privat enn det vi har. Det kinesiske samfunn har gjennom generasjoner hatt ulike former for myndighetsstyrt sosial kontroll. Kineserne skryter av sin “social score”.

“Higher scores have already become a status symbol, with almost 100,000 people bragging about their scores on Weibo (the Chinese equivalent of Twitter) within months of launch. A citizen’s score can even affect their odds of getting a date, or a marriage partner, because the higher their Sesame rating, the more prominent their dating profile is on Baihe.” (Creemers, 2018)

Men er dette utelukkende et kinesisk fenomen? I Sverige får folk mikrochipper implantert som erstatning for id-kort. I Norge ønsker myndighetene å overvåke all datatrafikk inn og ut av landet. Det vil i praksis si all datatrafikk, da den går via servere i andre land.

Når kineserne samler så mye data, har de gitt politiet “google-glasses”, så de får umiddelbart data opp om deg når du går på gaten. Så ikke bare er gatene pepret med kamera, men også politiet er på nett.

Argumentet er som alltid at dette skal gi økt trygghet og beskytte oss mot terrorister.  Men hvilket samfunn får vi når Orwells samfunn er blitt en realitet? Når “noen” definerer rett og galt, når det ikke er frisoner for anneledestenkende? Ville kvinner fått selvbestemt abort, stemmerett, egne økonomiske rettigheter i et slikt samfunn?  Ville homofili og samkjønnet ekteskap blitt en del av et slik samfunn? Ville vi fått arbeiderrettigheter i et slikt samfunn?

Det snakkes mye om at koding må inn i skolen. Ja, det er viktig å kunne forstå hvordan den digitale verden fungerer. Men ikke bare hva som et teknisk mulig.  Også fag som filosofi, etikk, sosiologi og andre “myke fag” er avgjørende i et slikt samfunn.  De sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. På samme måte som frosken som langsomt blir kokt fordi vannet gradvis blir varmere, på samme måte endrer teknologien gradvis samfunnet vårt.  Den krukken med internettet har sluppet ut mye elendighet.  Men det er også håp i den krukken.  Dersom vi bruker dette nettet med vett og forstand og tar eierskap til det, kan det også gi oss mye av det som vi ante konturene av: demokrati, medbestemmelse, informasjon, ytringstilgang. Men da må vi ikke abdisere og demonisere, men tørre å ta de ubehagelige samtalene og verdidebattene.

Dersom vi skulle ha designet et system for undervisning og læring i dag, er det lite sannsynlig at vi ville ha satt alle som er like gamle i samme klasse eller at vi hadde gitt hver enkelt lærer i oppgave å formidle alt fagstoffet som elevene og studentene skulle lære.

Fremtidens digitale læresystemer vil gjøre bruk av ulike teorier om læring eller forståelser av hvordan vi lærer avhengig av hva vi skal lære. I fag som matematikk og naturfaglige emner er allerede digitale adaptive læresystemer på vei inn i skoler over hele verden. I disse systemene gjennomfører elevene en kartleggingsprøve som viser hva de kan, hva de er usikre på og hva de ikke kan. Denne prøven danner grunnlag for å tildele individuelle, digitale læringsressurser ved hjelp av en anbefalingsalgoritme. Denne algoritmen kan være av typen collaborative filtering, som gjør bruk av andre personers tidligere erfaringer. Den kan for eksempel angi at andre som har hatt problemer med å lære A har hatt nytte av B – på samme måte som Netflix anbefaler filmer, Amazon bøker og Spotify musikk.

Ved å ta i bruk anbefalingsalgoritmer, samt kunstig intelligens i form av maskinlæring og dyp læring, vil en kunne lage analyser som viser hvem som mest sannsynlig vil få vansker med å lære noe bestemt – slik at en kan bidra med ekstra ressurser til disse, for eksempel i form av nye typer visualiseringer med VR og AR.

Tenk deg fotosyntesen forklart i en boktekst, kanskje illustrert med en figur, sammenlignet med en visualisering der du kan ”være inne i” bladet og se prosesser som foregår rundt deg. Du kan ”se” hva som foregår på innsiden av en enkelt celle i et blad, du kan zoome ut eller inn, se det fra forskjellige vinkler eller under forhold der bladet får direkte sollys, er i skyggen, eller når det er mørkt. Hvilken av forklaringene, den boklige eller den virtuelle simuleringen, gir best grunnlag for læring?

Ved hjelp av smarte adaptive læresystemer vil en også kunne finne ut hvilke læringsressurser som fungerer best for de ulike gruppene av elever og studenter, og læringsobjekter som fører til dårlig eller endog feil forståelse vil bli silt bort automatisk.

Disse systemene kan inneholde repitisjonsalgoritmer som henter frem stoff når det er nødvendig med tanke på at det skal lagres i langtidsminnet, og de kan gjøre bruk av motivasjonsalgoritmer som bidrar med positive forsterkere på tidspunkter der dette er mest effektivt.

Smarte, adaptive læresystemer kan tas i bruk sammen med andre læreformer der sosial samhandling spiller en vesentlig rolle.

I samfunnsfaglige emner vil det være naturlig å samarbeide mer og på smartere måter, for eksempel via samskriving (eks Google docs), ved å bruke sosiale bokmerker (eks Diigo) for å dele ressurser tilgjengelige på nett), ved å bruke ulike gruppefunksjonaliteter (eks Facebook, LinkedIn) for å etablere praksisfellesskap for å kunne diskutere ulike temaer, få råd fra andre og dele egne erfaringer og ressurser.

I hele det norske utdanningssystemet har forelesningene tradisjonelt stått svært sterkt. Fremdeles er nesten nitti prosent av all undervisning ved universitetene campusbasert, med professorene som de fremste formidlerne, og ikke alle er like opptatt av studentenes læring.

I en interessant analyse av historien til Universitetet i Oslo omtales en professor på 1920-tallet som.. … ”intenst opptatt av sin egen problemverden, distre og upraktisk. Han hadde gjort den erfaring at ”hvis noe overhodet kan misforståes, så blir det misforstått” og følgelig dikterte han sine forelesninger. Han … kunne slutte en forelesning foran et komma, og begynne den neste med å diktere skilletegnet.”

I dag er det slutt på å diktere forelesninger. Likevel er forelesningens plass som dominerende formidlingsform på ingen måte truet – ennå. Ved Universitetet i Oslo hevder sågar en professor i jus at ”professorer skal ikke ha pedagogiske evner”! Dette skjedde ikke for 100 år siden, men i år. En trenger derfor mer enn ny teknologi for å endre læreinstitusjonene, for mye tyder på at Peter Drucker har rett i at ”kultur spiser strategi til frokost”. Det hjelper derfor ikke å vedta at en skal ha digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, slik en tidlig gjorde i den norske grunnskolen. Det må andre virkemidler til.

Disruptive læringsteknologier gjør at vi ikke trenger å ha klasser eller forelesninger annet enn i de tilfellene der dette beviselig skaper grunnlag for den beste læringen. Derimot bør vi i langt større grad ta i bruk flere studentaktive læreformer, arbeidsmåter som skaper større interesse og høyere intensitet i læreprosessene. Dette kan være adaptive systemer, prosjekter studentene styrer selv, eller aktiv deltakelse i pågående forskningsprosjekter. Alt dette er det mulig å få til ved hjelp av tilgjengelig teknologi i dag, dersom en bare ønsker det.

Sugata Mitra har skapt ”self organised learning environment” (SOLE), en metodikk der elever lærer uten lærere, men med hjelp av digitale læremidler. Hvor flinke er vi til å ta slikt i bruk i norsk kontekst? Eller hvor fanget er vi i det tidlige industrisamfunnets organisering av læreprosesser? Har vi mistet evnen til å forestille oss at aktiviteter kan organiseres på andre måter enn gjennom 45 minutters instruksjons- og øvelsesøkter, timeplanlagt med fastsatte læringsmål og nasjonale tester av måloppnåelse?

Ny teknologi alene skaper dessverre ikke særlig store endringer.

Teknologiendringer må følges av organisasjonsendringer, endringer i arbeidsprosesser og forståelse for hvordan teknologi påvirker kultur, utfordrer de etablerte arbeidstakernes tradisjonelle arbeidsform og synliggjør manglende kompetanse. Kan hende alt var mye bedre før …

Da sosiologisk institutt ble etablert på 1950-tallet fikk studentene ingen undervisning og de hadde ikke noe pensum, det måtte de ordne selv, for professor Sverre Holm mente at det beste var å gi studentene frihet og oppmuntring.

Denne pedagogikken frembrakte samfunnsvitere som Johan Galtung, Wilhem Aubert, Nils Christie, Berit Ås, Harriet Holter, Stein Rokkan, Henry Valen og en rekke av de andre mest toneangivende samfunnsviterne.

Det skal bli spennende å se hva Ed-tech og disruptiv læringsteknologi fører til de neste 10-20 årene. Det er det jammen ikke lett å forutse.