Det har vært en mektig uke, og i sentrum stod to modige sommerfugler i vinterland. Denis Mukwege og Nadia Murad fremstod som to verdige vinnere da de mandag sammen mottok fredsprisen for 2018.

De fikk Nobels fredspris på selve 70-årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring, og prisen må kunne kalles en pris til motet, de som tør å sloss for menneskerettigheter og retten til et verdig liv. Det var også en pris som anerkjenner sammenhengen mellom fred og menneskerettigheter, og vi håper synligheten prisen gir, bidrar til å få jentene hjem i live og lemlestelsene til å stoppe.

“Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej,
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Fra Mikael Wiehe’s sang til Modet”

Det er et paradoks at det er Alfred Nobel, svensken som ble en av klodens rikeste på å finne opp noe så dødelig som dynamitt, som står som opphavsmannen til selveste fredsprisen. Historien er på alle måter et utrolig eksempel på kraften i god (eller dårlig) journalistikk. Det var nemlig først da Alfred Nobel leste sin egen nekrolog i avisen at han innså at ettermælet journalisten ga ham var dødens apostel fordi hans oppfinnelse bidro sterkt til å gjøre krig mer dødelig. Blemmen var at journalisten hadde blandet sammen Alfred og hans bror, Ludvig, – og slik ble testamentet endret for å bøte på et elendig image. Vi vet ikke om det var PR-agenter involvert, men resultatet ble jo bra. I dag er dynamittens oppfinner navnet på verdens kanskje mest prestigefulle pris og Nobel kjent som en fredens velgjører, – og det hele fordi han fikk lese sin egen nekrolog før det var game over.

Hvem sier at det ikke kan komme noe godt ut av skikkelige journalistblemmer?

Ukemagasinet Time pekte denne uka ut journalister som tør å jakte sannhet som «årets person». En betimelig påminnelse om at journalister ikke bare møter motstand når de tør å utfordre autoritære regimer, de risikerer av og til også livet. De fire som spesielt er nevnt, er tre journalister og en avis som virkelig har fått gjennomgå, – fengslet og trakassert fordi de skrev om nedslaktingen av Rohingya-minoriteten i Myanmar og tusenvis av fattige stemplet som narkotikalangere på Filipinene. Den siste mottageren var lokalavisen i Annapolis, Maryland, – Capital Gazette. Fem av deres journalister ble slaktet i sommer fordi en lokal bonde var misfornøyd med avisens dekning av hans rettsak der han stod tiltalt for seksuell trakassering.

Den mest kjente er selvsagt saudi-arabiske Jamal Khashoggi som ble både slaktet og partert på konsulatet i Instanbul i oktober, – her har åpenbart Saudi Arabias nye sterke mann forregnet seg. For oss er det likevel et tankekors at klodens kanskje mest forfulgte journalist, nemlig Julian Assange som nå har vært fanget i Equadors ambassade i over 6 år, ikke nevnes.  Tross alt har Times egne lesere stemt Julian Assange frem som deres foretrukne «Person of the year» i to år, men dette regnes åpenbart som for kontroversielt. Vi er blant de mange som håper at Julian Assange og Edward Snowdon får prisen i 2019, – få har risikert mer for å advare oss om konsekvensene av USAs økende grad av kontrollfanatisme.

Her hjemme er julebord sesongen nær peak- nivå. Er det drømmen om en ny russetid som gjør at enkelte så til de grader ”tar’n helt ut” at det hele går fra å være hyggelig til å bli direkte pinlig. Det minner oss litt om de to eldre karene som skulle ut og ta seg en øl, men endte med en durablig helaften. Sjanglende på vei hjem sier den ene, «Du Rolf, vi trenger ikke si til noen alt vi har gjort og drekki i kveld, gjør vi vel?»  Hvorpå kameraten svarer «Schlabert, Johan, men du kan vel si det til meg».

For sportsfanatikerne blant oss er ukas nedtur håndball jentenes tidlige exit fra Håndball EM og Petter Northugs exit fra skisporene. Lille Norge har åpenbart blitt skjemt bort i mange år og de to meldingene viser at enhver konkurranse må vinnes, – det hjelper ikke i morgen hva man presterte i går og det er kort vei fra seier til fiasko både for sportsutøvere, journalister og for endringsagenter. Som Rune Semundseth skriver vakkert i denne ukas tankeleder;  «Ledelse bygget på medarbeiderskap betyr å legge til rette for at virksomheten lykkes når medarbeiderne lykkes. Dette fordrer god kommunikasjon mellom ledelsen og ansatte. Alternativet er lidelse.».

Vi er ikke bekymret for verken håndballjentene eller Petter, de kommer tilbake – om ikke i sporet så på andre arenaer. Imidlertid er vi mer bekymret for utviklingen der langrenn som internasjonal sport er i ferd med å forsvinne ned i kategorien sære idretter få bryr seg om – i alle fall utenfor Norden. Du visste det kanskje ikke, men Snooker (billiard) er langt mer populært utenfor steinrøysa enn langrenn, – og med mangel på snø og penger er vi bekymret for langrennsportens fremtid som internasjonal idrett. Det er på tide at sporten tenker nytt, og innen skiidrett har vi nordmenn sjelden stått i fremste rekke når det gjelder å omfavne nye forslag.  Midt oppe i feiringen av nye seire bør det nevnes at vi for eksempel var mot innføringen av olympiske vinterleker – og stafett ble også ansett som et fullstendig «nedsnødd» forsøk på å ødelegge den enkelte skiløpers kamp gjennom skogen. Da er det jo heller ikke så rart at verken fellesstart eller noe så kjettersk som skøyting var noe våre brave landsmenn i Norges Skiforbund kunne gå inn for – for ikke å snakke om kvinnelige skiløpere. I dette perspektiv blir det en ren kuriositet å nevne at verken kunstsnø, Bokløvs famøse V-stil eller innføringen av alpine grener falt i god jord.

Ifølge professor i idrettshistorie, Matti Goksøyr, kan man tilskrive Norges mangeårige kamp mot nytenkning i skisporten en nasjonal oppfatning av at vi som opphavslandet for moderne skiidrett anså oss som en slags forvalter av sannheten. Hvem vet, kanskje finnes det områder der lignende arroganse og konservatisme har sneket seg inn i hodet til noen du kjenner?

Ukas innovasjonsbukett sendes Rune Semundseth og Nobelprisvinnerene, – og vi inkluderer raust Julian Assange og Edward Snowdon i håp om at Nobelkomiteen noterer de til neste års tildeling.

Happy Friday!

Det nærmer seg jul og betimelig nok er et hvitt teppe i ferd med å legge seg over Tigerstadens julebordgjengere og julegriser – og både små og store blemmer forsvinner under det hvite teppet. Det gjelder visstnok også Venstrelederens baksnakking av partikollega for åpen mikrofon. Genialt – NOT!

Ukas gladnyhet for alle grønne er at nok en europeisk by innfører gratis kollektivtransport, – og for første gang er byen også et land, Luxemburg. På den måten håper statsminister Xavier Bettel å bli kvitt byens kolossale trafikkaos. Noe å tenke på for Oslo også? Denne uken viste i hvert fall ferske SSB tall at vår stolte hovedstad for første gang har blitt en millionby, og siden billettinntektene kun utgjør en brøkdel av de totale kostnadene, kan jo dette være en valgvinner for byregjeringen som nå sliter med sinte milliardærer…

Mange reagerte også på at ukas ferske Gullballen-vinner Ada Hegerberg (23) ble spurt av den franske programlederen med det kjønnsnøytrale navnet Martin Solveig om å «twerke» på scenen under prisutdelingen. Prisvinneren så ingen grunn til å vrikke med stjerten, – og vant nye fans på det, inkludert filmstjernen Hugh Grant som med glimt i øyet fleipet med at det fortsatt var en gåte om den franskpolske Nobelprisvinneren Marie Currie kunne «twerke». Grants tweet er delt over 83 000 ganger og da hjelper det lite for Martin Solveig å kjøre 50/50 navnemessig med et mannlig og et kvinnelig navn. Han ble likevel stemplet som sexist og utpekt til årets julegris.

Andre var mer indignert over at verdens beste ikke ble funnet verdig en plass på «Årets lag» i norsk kvinnefotball, som ble stemt fram av spillere fra Toppserien og utenlandsproffer. Vi kan ikke forstå annet enn at dette beviser at enten er nivået i Norge imponerende høyt eller så er raushetsfaktoren faretruende lav i norsk kvinnefotball. Hvis nivået virkelig var så høyt at verdens beste ikke får plass på laget, – skulle vi ikke sagt noe, men her er det flere tolkninger.  Vi ser noe av det samme i årets europeiske kåring av innovative virksomheter der norske Aker Biomarine klatret helt til topps, til tross for at de på den norske kåringen måtte se seg slått av både Norwegian og Jotun. Som juryleder er jeg ikke helt objektiv, men jeg kan forsikre om at det er mange flinke norske virksomheter i Europatoppen.

Heldigvis kommer det både for Ada og for Aker Biomarine nye anledninger, – i motsetning til julegrisen får nemlig både Hegerberg og Biomarine nye sjanser i 2019, når nye kåringer skal foretas. Vi er villige til å vedde på at når årets kvinnelige Gullballvinner kåres den 5. januar står Ada øverst på pallen. Aker Biomarine må nok vente noe lenger, men denne uken var selskapet rause nok til å åpne dørene for Open Innovation lab of Norways medlemmer.

Deltagerne fikk først et innlegg i verdensklasse fra Bjarte Bogsnes om hvordan Equinor har forlatt tradisjonelle ledelses- og styringsprinsipper, inkludert tradisjonell budsjettering, før Matts Johansen i Aker BioMarine løftet lokket på hemmeligheten om hvordan selskapet har klart å bli en av landets mest innovative.

KUDOS til Johansen og hans team som heier på krill som helsekost, og står for månedens virale sprell med 60 års gaven til sjefen sjøl, Kjell Inge Røkke. I skrivende stund har sangen passert 200 000 avspillinger, – DET er både kult og imponerende!

En av ukens gründercaser er også et godt eksempel på at alder ikke lenger er noen reell hindring. BioGren satser på grønn produksjon for store reduksjoner av CO2 ved bruk av trevirke som i dag eksporteres ut av Norge, – og virksomheten vil i hovedsak bruke tømmer fra nærområdet. Bak selskapet står to godt voksne og svært erfarne ledere. Nemlig tidligere idrettspresident Arne Myhrvold og Bjørn Ivar Danielsen som tidligere ledet Accenture i mange år. De har begge rukket å runde 70, men vi påstår at de går utenpå de fleste 20 åringer når de energisk, entusiastisk og engasjert forteller om utfordringene BioGren fokuserer på å løse.

I føljetongen om Innovasjon Norge sjefens hemmelighold av ny arbeidsgiver kommer naturlig nok kritikken om uryddighet og mulige habilitetsfloker, E24 er på ballen. Ukas snakkis er at styreleder Bovim verken ser problemet eller tenker å løse saken. Vi vil her og nå oppfordre styret i Innovasjon Norge til å skjære gjennom, vi anbefaler for alles del å gi Traaseth fri fra nyttår av, – både hun, styret og ikke minst de ansatte fortjener det etter en turbulent periode. Stopp arrangeringen av gjetteleker om hvor Anita skal, – det fortjener ikke vi svina!

Ukas innovasjonsblomst sendes ut av landet, til Ada som mandag kunne løfte gullballen som det synlige beviset på at hun var best i verden, – selv om norske spillere med smålige svin på skogen later som hun ikke spiller fotball. Vi håper også Ada er raus nok til å dele blomstene med ukas gründere, de to eldreprenørene “par excellence” som viser at det ikke bare finnes svin på skauen, men også flotte grønne muligheter, – selv etter fylte 70. Slike endringsagenter er verdt å feire!

Happy Friday!

Ledelse er vanskelig, – ikke bare handler det om å ta valg, det handler også om å se fremover og maksimere verdier over tid. Ikke ulikt oppskriften for å vinne Sjakk – VM!

Både ledelse og sjakk handler også om å tenke og handle raskt. Magnus behersket dette best og vant derfor en fortjent seier etter å ha blitt analysert og dissekert gjennom flere uker. Enten man er hekta på sjakk eller kun måtelig interessert, er det lett å være enig i Magnus Carlsens kommentar om at hans tre strake hurtigsjakkseire etter hele 12 remis representerte en «veldig, veldig god dag på jobben». Kult var det også at den ferske verdensmesteren allerede på seiersintervjuet påpekte at han måtte bli bedre, – det viser både seiersvilje og innovasjonskraft.  La oss også glede oss over Twitter-meldingen fra Jonas Gahr Støre, der han sammen med Erna Solberg gratulerer Magnus med VM-tittelen. Dette er god og raus ledelse   – norsk politikk på sitt beste og et godt eksempel på at våre to største politiske motstandere evner å skille mellom sak og person.

For Magnus er heltestatusen sikret for nye år, og sjakk er i ferd med å bli folkesport. Hvem ville spådd det for noen år siden?

Bjørn Kjos, den karismatiske gründeren av flyselskapet Norwegian som i år ble kåret til Norges mest innovative virksomhet, hevder at hemmeligheten med å lykkes ligger i å være villig til å kontinuerlig vurdere dataene og raskt justere beslutningene når nye fakta oppdages. Det var dette de glemte, de som rattet «Helge Ingstad» den skjebnesvangre natten. Denne uka kom det frem at de som styrte vår stolte fregatt inn fjorden ikke evnet verken å lede eller se hvor det bar da de i 20 knop dundret inn i tankskipet Sola. I følge Ingvild Ytrehus, leder for fagstab ved Havarikommisjonen, hadde mannskapet på fregatten fått inntrykk av at tankskipet var et stasjonert objekt. De som styrte den stolte skuta manglet med andre ord evnen til å skille mellom skip og land, og det må vel kunne kalles elendig evne til å vurdere både data og realiteter. Det har tidligere kommet frem at det var en kvinnelig amerikansk offiser på broen da ulykken skjedde, og i går ble det påpekt at de vanntette skottene kanskje ikke var så smarte likevel, nesten så man skulle tro at ingen i marinen har hørt om Titanic forliset…

Havarikommisjonen innrømmer at det handler om menneskelige faktorer, men de innrømmer ikke menneskelig svikt. Vi synes det er underlig at slikt dras frem, et norsk marinefartøy har åpenbart en ansvarlig norsk offiser på vakt, og vanntette skott har ingenting med regelrette kollisjoner å gjøre. Her må det skilles mellom informasjon som belyser saken og regelrette bortforklaringer, – og selv om forliset skal analyseres like inngående som Magnus Carlsens trekk, advarer vi mot å akseptere ledelse på et lavmål og ansvarsfraskrivelse på farlig høyt nivå. Ikke så offiserene om bord fremover, ikke klarte de å skille land fra skip – og nå er 4 milliarder i verdier borte. Det er også ledelsen, legg merke til ordvalget i den uthevede setningen over, det er kun mannskapet som omtales.

 Definitivt veldig, veldig dårlig natt på jobben, – hvor var ledelsen?

Internasjonalt vekker det oppsikt at den kinesiske forskeren He Jiankui på en konferanse i Hongkong denne uken innrømmet at han har via CRISPR-klipping genredigert én av to nyfødte tvilling-jenter. Takket være klippingen i DNA molekylet skal den ene av de to være immun mot farens HIV-virus, den andre er ikke behandlet. Vi har skrevet om dette før, den teknologiske utviklingen er i ferd med å revolusjonere medisinfeltet og det er på høy tid vi skiller mellom hva som er teknologisk mulig og hva som er etisk forsvarlig.

Sist, men ikke minst, er ukas nyhet i innovasjonskretser at Anita Krohn Traaseth har valgt å seile ut av Innovasjon Norge 5 år etter at hun seilte inn på en egenkomponert twitter – og bloggbølge. Det har ikke manglet på verken overskrifter eller bruduljer i Innovasjon Norge i hennes regjeringstid.  Neste stopp på veien er visstnok et norsk vekstselskap, men hun nekter å si hvilket –  vi håper styreleder informerer om at det er viktig å skille mellom rollen som gavmild utdeler av offentlige midler og potensiell mottager av de samme midlene.

Det ryktes at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og styret har begynt jakten på ny leder. Vi håper at man finner tiden moden for å få om bord en som rent faktisk har skapt arbeidsplasser og vet å skille skip fra land og sak fra person. Til tross for mye fjas, flagrende fagre ord som drømmeløft og fikse lanseringer, har Innovasjon Norge gjort mye bra, men vi er fortsatt i stuss over at man kan samle 1000 av Norges ledende innovatører, to statsministre, tre statsråder og fire konsernsjefer for å presentere noe så uferdig som det Innovasjon Norge presterte i Oslo Rådhus 31. mai i år.

Definitivt en veldig, veldig uferdig lansering, – og vi spør fortsatt; Hvor er løsningen som skulle gjøre Norge kjent for en hel verden?

Ukas innovasjonsblomst går til vår ferske sjakk-verdensmester, ikke kun fordi han vant, men fordi han umiddelbart innså behovet for å bli enda bedre. Det er slike helter Norge trenger og slike forbilder vi vil ha!

Happy Friday!